(Dette er et brev til Trond, min lærer på DMMH, lagt ut på fellesforumet i klassa)
Var det ikke du som sa at alarmene på datasalene skrudde seg på 23? Eller var det jeg som fulgte LITT dårlig med, også var det klokka 22? Nå kan jeg informere om, da jeg og ingrid ikveld har gjort et lite forskningsprosjekt på feltet, at alarmen går NØYAKTIG 22.45, og ikke et sekund før eller senere :D
Hvis du er inne på datasalen, så blir det bare blinking og en litt lav dur, og du kan kanskje tenke: "Nei, så flaut, men godt det ikke var verre!" Da er det bare å glede seg til du skal ut i gangen!!! DER går alarmen.
Men for alle dere som har lyst til å prøve, securitas-vakta som kom skrensende inn på plassen var kjekk og hyggelig. Veldig. Og han syns det var flott å se flittige studenter. Haha, tenkte vi. That's a first ;) Da gjorde det liksom ikkeno at jeg hadde huka med meg hele est-klassens rekvisitter til den forestående forestilling, som jeg trodde var Ingrids eiendeler.
Og vi som trodde alt håp for en spennende kveld var over, da vi takka nei til både kino og fest til fordel for en helaften med cc-paperet og en og annen luftetur til sjokoladeautomaten... DER TOK VI FEIL!!!
That's all folks, dette var min og Ingrids GRAND FINALE i 2. klasse :D
(hva blir neste?!?)
torsdag 22. mai 2008
onsdag 21. mai 2008
Akk, så ineffektiv...
Nå er status at jeg begynner å innfinne meg med at de gangene (ja, det er flere har jeg sett) jeg har skrevet; her skal jeg skrive mer senere.... Ain't gonna happen' :D
Jeg sitter på skolen, dag ut og dag inn, og har overraskende lite utbytte av det... Kjenner straks at det begynner å irritere meg, det er liksom ikke lov å sitte å planlegge artige ting man kan gjøre til sommeren, da hverdagen er så skummelt full av dødtid. Hva kan man bruke tid foran skjermen på, liksom? Jaja, facebook- det går med en tid der, det må jeg medgi.
Også sjekker jeg mailen, og vips, så er jeg tilbake på facebook igjen... Dårlig trend, jeg må få litt tøyler på meg selv.
Og når det skjer, NÅR jeg begynner å få litt skikk på dagene, DA skal jeg få lagt ut flere bilder. Åja, det blir stas. Og det blir helt sikket lenge til. Heh...huff...
Jeg sitter på skolen, dag ut og dag inn, og har overraskende lite utbytte av det... Kjenner straks at det begynner å irritere meg, det er liksom ikke lov å sitte å planlegge artige ting man kan gjøre til sommeren, da hverdagen er så skummelt full av dødtid. Hva kan man bruke tid foran skjermen på, liksom? Jaja, facebook- det går med en tid der, det må jeg medgi.
Også sjekker jeg mailen, og vips, så er jeg tilbake på facebook igjen... Dårlig trend, jeg må få litt tøyler på meg selv.
Og når det skjer, NÅR jeg begynner å få litt skikk på dagene, DA skal jeg få lagt ut flere bilder. Åja, det blir stas. Og det blir helt sikket lenge til. Heh...huff...
lørdag 3. mai 2008
Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem
Furet værbitt over vannet, osv.
Da var jeg med ett tilbake i Norge, har faktisk vært i landet snart ei lita uke. Så for de som føler seg snytt for ei melding eller to, den uka har gått ulovlig fort, dessuten har jeg opholdt meg mye på offentlige plasser, så det har vær mulig å oppsøke meg, og jeg har vært rammet av en rekke uhell, og hell i uhell osv, sånn at jeg ikke har kunnet være like fri som jeg pleier. I tillegg er det jo ett tonn med skolearbeid som venter meg nå da jeg endelig er hjemme igjen, så jeg burde egentlig ikke blogge i det hele tatt, men skitt au. Det er så deilig å skrive norsk, alle oppgavene mine går på engelsk, og det går ikke like fort kan du si.
Hva har skjedd den siste uka? Jeg skal skrive dette også, i litt mer utfyllende ordelag, men kort fortalt:
- Jeg kom blakk og uten bankkort, som tidligere nevnt.
- Jeg kom med to stk ubrukbare afrikanske sim-kort og et stk. inaktivt norsk, tjohei. - Jeg kom til en uviss boframtid, da jeg ikke har fått bekrefta noen hybel på moholt enda. Da fikk jeg fort bekrefta at søknaden min er blitt rota bort, jeg er satt i kø på nytt, og står nå som nr. 83 i kø.
Hvis jeg klarer å fikse dette, da er jeg den nye og feminine McGyver, tenkte jeg. Nå trengte jeg ikke å fikse så mye i det hele tatt, for det nye sim-kortet mitt skulle de sende i posten bare de fikk vite adressa mi (ja, det var det da). Bankkortet har fattern bestilt, og det lå og ventet på meg, og kontantkort på mobil lå parat på nærmeste narvesen. Og når jeg tenkte at dagen blir ikke bedre, da ringte Jill Jeanette, som prikken over I-en, og sa at jeg bare kunne komme og bo hos henne. Aiaiai, det ordner seg for snille piker.
Sa jeg litt for fort da jeg dagen deretter skulle stige ombord i toget til Trondheim, og buksa mi spjæra med en velkjent og høylytt spjærelyd. Åse på 16 holdt på å knekke sammen på plattforma, skulle tro hun var 14, og jeg kjente at alt som het fatning var i ferd på å forlate meg da det var den eneste buksa jeg hadde planlagt å klare meg med over 1.Mai helga.
Vel framme i Trondheim har ting gått bedre, lageret mitt holdt dørene åpne så jeg kunne smette inn og finne fram ei ny bukse + litt ekstra, Marita i klassen leier for øyeblikket to hybler da hun har oppsigelsestid på den ene, og her har jeg flyttet inn, og jeg er igang med en ende av den enorme floka som kalles "leveres snarest". Og nå har jeg jammen meg ikke så dårlig samvittighet fr bloggen min heller, som jeg har forsømt i så lang tid. Det slår meg nå at jeg ikke har skrevet noenting om siste uka i Dar, men jeg skal gjøre det når jeg blir for lei "leveres snarest". Fra nå av skal bloggen min bli et eneste virvar, det flotte systemet kunne jo ikke vare for evig, hehe.
Selv om jeg savner livet i Tanzania helt enormt er det godt å være tilbake i Norge og, det var flott å komme hjem til god vår, jeg gleder meg til å se klassa mi på mandag, og imorra har jeg bursdag :)
ha en fin dag!
Da var jeg med ett tilbake i Norge, har faktisk vært i landet snart ei lita uke. Så for de som føler seg snytt for ei melding eller to, den uka har gått ulovlig fort, dessuten har jeg opholdt meg mye på offentlige plasser, så det har vær mulig å oppsøke meg, og jeg har vært rammet av en rekke uhell, og hell i uhell osv, sånn at jeg ikke har kunnet være like fri som jeg pleier. I tillegg er det jo ett tonn med skolearbeid som venter meg nå da jeg endelig er hjemme igjen, så jeg burde egentlig ikke blogge i det hele tatt, men skitt au. Det er så deilig å skrive norsk, alle oppgavene mine går på engelsk, og det går ikke like fort kan du si.
Hva har skjedd den siste uka? Jeg skal skrive dette også, i litt mer utfyllende ordelag, men kort fortalt:
- Jeg kom blakk og uten bankkort, som tidligere nevnt.
- Jeg kom med to stk ubrukbare afrikanske sim-kort og et stk. inaktivt norsk, tjohei. - Jeg kom til en uviss boframtid, da jeg ikke har fått bekrefta noen hybel på moholt enda. Da fikk jeg fort bekrefta at søknaden min er blitt rota bort, jeg er satt i kø på nytt, og står nå som nr. 83 i kø.
Hvis jeg klarer å fikse dette, da er jeg den nye og feminine McGyver, tenkte jeg. Nå trengte jeg ikke å fikse så mye i det hele tatt, for det nye sim-kortet mitt skulle de sende i posten bare de fikk vite adressa mi (ja, det var det da). Bankkortet har fattern bestilt, og det lå og ventet på meg, og kontantkort på mobil lå parat på nærmeste narvesen. Og når jeg tenkte at dagen blir ikke bedre, da ringte Jill Jeanette, som prikken over I-en, og sa at jeg bare kunne komme og bo hos henne. Aiaiai, det ordner seg for snille piker.
Sa jeg litt for fort da jeg dagen deretter skulle stige ombord i toget til Trondheim, og buksa mi spjæra med en velkjent og høylytt spjærelyd. Åse på 16 holdt på å knekke sammen på plattforma, skulle tro hun var 14, og jeg kjente at alt som het fatning var i ferd på å forlate meg da det var den eneste buksa jeg hadde planlagt å klare meg med over 1.Mai helga.
Vel framme i Trondheim har ting gått bedre, lageret mitt holdt dørene åpne så jeg kunne smette inn og finne fram ei ny bukse + litt ekstra, Marita i klassen leier for øyeblikket to hybler da hun har oppsigelsestid på den ene, og her har jeg flyttet inn, og jeg er igang med en ende av den enorme floka som kalles "leveres snarest". Og nå har jeg jammen meg ikke så dårlig samvittighet fr bloggen min heller, som jeg har forsømt i så lang tid. Det slår meg nå at jeg ikke har skrevet noenting om siste uka i Dar, men jeg skal gjøre det når jeg blir for lei "leveres snarest". Fra nå av skal bloggen min bli et eneste virvar, det flotte systemet kunne jo ikke vare for evig, hehe.
Selv om jeg savner livet i Tanzania helt enormt er det godt å være tilbake i Norge og, det var flott å komme hjem til god vår, jeg gleder meg til å se klassa mi på mandag, og imorra har jeg bursdag :)
ha en fin dag!
tirsdag 8. april 2008
Stone Town og Zanzibar forovrig
Den 2. april satte vi nesa mot Zanzibar, og Stone Town i første omgang. Alle vi har snakka med har blitt dårlige i magan av denne øya, og vi var intet unntak. Jeg har en teori om at det er kolera-vaksinen som er i ferd med å gå ut på dato. Vel vel, de første dagene gikk tålelig bra, vi bor bra og billig i byn, men spiser dyrt. Jeg tror alle hadde en ganske unison røst når vi sa at vi var ikke kommet til Afrika for å se på fine bygninger, så å vandre rundt i byn var IKKE interessant. Dette forandret seg derimot da vi kom hit (som i seg selv var en bragd. Båtturen ut var ikke direkte i vater, og norske plattføtter pilte temmelig raskt ut på dekk. Men vi kom jo helskinna fram). Dette var en utrolig flott by, med så mange eksotiske små butikker, vi kommer til å få STORE problemer med å komme oss hjem med all bagasjen. Smale gater og høy Vespa-faktor, rekker med restauranter helt ned i vannkanten, der man kan sitte og nippe til en drink som ville kosta halve budsjettet mitt i Norge, mens man ser på solnedgangen eller en gjeng med gutter som spiller fotball på stranda.
Vår første hele dag i Stone Town booka vi delfintur på sørkysten. Dette var derimot en forsmak av stresset som venter oss hjemme, tror jeg. Visst så vi delfiner, plenty av dem, men de stakkars dyra ble forfulgt av 4-5 turistbåter stappa med mzunguer som ville svømme med flipper. Når vi nærmet oss, ropte guiden GO GO GO!!! Også var det bare å hoppe. Jeg var livredd, og fikk saltvann i munnen, nesa, øynene, overalt. Nei, og nei, Mjøsajenta er ikke vant til noe anna enn ferskvann, og holdt jammen meg nesten på å drukne. Litt store bølger, som kom over hodet og fylte opp snorkelen i tillegg, gjorde ikke akkurat dette til den ideelle opplevelsen.
Kvelden derimot, ble den rake motsetning, og det hele toppet seg nok på Monsoon restaurant, som hadde fått veldig gode kritikker i lonely planeten (som vi ellers ikke setter stor tiltro til). Her var det upåklagelig atmosfære, vi måtte ta av skoa før vi gikk inn, til Linn og Kjersti (fothaternes) store skrekk. Inne var veggen dekt av kangaer, gulvet av tepper og puter, dempet belysning og lav musikk gjorde stemningen rundt bordet, som ruvet 30 cm over bakken, veldig god. Nei, her blir det nok flere besøk, når maten var fortært kunne vi bare strekke oss ut og la maten synke. Jeg innser at jeg høres ut som en reklame for stedet, men de er vel verdt det.
Nei, livet smilte til oss, en stakket stund i alle fall, før mageknipen slo inn. Det blir nok ikke til at vi reiser hjem fra Zanzibar med fast kabel.
Idag, 4 april tok vi en dalla dalla (overfylt hiace) opp til nordspissen av øya, Nungwi. Her bor vi i et lite fort, vi stortrives i vår lille borg, for ja, jeg føler meg som kaptein sortebill, eller egentlig prinsessa som er fanget av fjelltrollet Krakonosj. Vi bor litt unna stranda, men bare omlag 150 meter, og fordelen med det er en liten palmeskog full av hengekøyer, en diger veranda i andre etasje, som er vår etasje, med utsikt over hele kongeriket aka. stranda.
Vi har vært og vandret bort til Kendwa som er nabostranda, utrolig flott å gå langs stranda, og der var det veldig idyllisk. Ikke rart det er for dyrt for oss. Men vi trenger ikke idyllisk, så lenge vi har eventyr, og eventyr får vi, så fort vi ikke hører på det lokale helter har å tilby av tips og råd. Her ligger de parat med strandas utgave av fjellvettreglene, men vi vandret som 3x Severin Suveren ganske besserwisser med nesa i sky rett forbi uten å høre på. Såntno skal man visseligen fort nok få svi for, og etter å ha drukket en kald cola, og sett på rugby på tv, hadde tidevannet tatt innersvingen på oss. Og stokkemenna satte ganske fort en stopper for at vi fikk tatt innersvingen på stranda. Det viser seg at man ikke får lov til å gå hvor man vil på Zanzibar, ikke engang når man er nordmann livredd for å bli knust mot klipper, eller det som verre er, å få vått kamera, med så mange fine bilder. Jaja, vi måtte nå bare prøve oss da, og Sanne, som er den høyeste av oss, tok veska over hodet. Opplevelser som ikke er fit for en hedmarking er det tydeligvis flust av her, og dette var en av dem. Men vi vasset/seilte/svømte/ramlet oss gjennom dem, og om jeg var en anelse engstelig mens det sto på, var det veldig spennende etterpå.
Vi vant!
I tillegg var det en liten trøst å kunne få seg en god latter av Trine som gikk fremst, og som med en noe gjennomsiktig kanga, så ut som den lille havfruen møter kalenderpiken for februar i ViMenn. Haha.
Men som om vi ikke følte at vi hadde fått nok spenning i denne hverdagen, dro vi til strandbaren Chulos med bonfire og mopeder hengende i trærne på kvelden, dog med litt risiko involvert for Trine. Aldeles intetanende satt hun i baren og mingla som vi er blitt så flinke til, nå da swahilien tar seg til nye og stormfulle høyder. Og helt ut av det blå, bokstavelig talt, kom en kokosnøtt dalende. Den kom jo da slett ikke dalende, den kom med et brak, deisa rett i bakken, millimeter fra Trines egen kokosnøtt. Nå høres dette kanskje ut som en lystig historie, men du vet kanskje ikke at mange mennesker dør faktisk hvert år av kokosnøtter rett i knollen. Og nå var var altså Trine i ferd med å lide samme skjebne. Dette går rett inn på typisk afrikansk-lista. Eksotisk. Men utenom kveldens lille kokoseventyr (uttrykket «jeg skal gi deg kokos» får med ett ny mening) følte vi oss ganske ferdige med nordspissen, og bega oss østover. Nå skulle det være fortere gjort enn ønskelig, det viser seg at vi kommer litt utenom sesongen, så myyyyye er stengt. Første stopp var Paje. Her var det lite og ingenting, så vi for videre til neste strand, Jambiani. Her var det lite og ingenting, men iallefall ganske rolig, så vi bestemte oss for å bli, ihvertfall for ei natt. Og det var omtrent det vi trengte på denne plassen, som var fryktelig stille, på grensa til skummel. En og annen maasai kom ruslende bortover stranda, småpratet litt om vær og vind og urolighetene som ikke lenger er så mye av i Kenya. Vi ble invitert på maasai-fest på stranda, men grunnet en elendig kokk var det ingen som kom seg på den festen. Det mest spennende var trolig Sannes teori om maasaienes skotøy, etter å ha brukt de siste dagene på å studere diverse utgaver. Den er omtrent som følger: De fattigste masaaiene må gå med bildekk på beina. De som har nogenlunde normal inntekt har råd til sykepleiersko, og de mest VELSTÅENDE har slike som meg. Ja, undertegnede har tydeligvis kjøpt seg hi-class stokkemann skotøy, og alle som vil kan få se når jeg kommer hjem.
Idag pakket vi pjattet og dro tilbake til Stone Town. Lystne på noe nytt, spurte vi om det var noen plasser å bo på Bububu beach, mest fordi det er et spennende navn, men det var det IKKE. Det det derimot er mer enn lett å få, er punga dekk. Jeg har aldri vært med på å så mye dekkskift som etter at jeg kom til Zanzibar. Etter enda mere om og men, kom vi oss til Manch Lodge, hvor vi bor nå, men det blir bare omlag ei natt her og, for nå er vi ute og tester ut landet. Vi er også på kafètesting, så etter disse ukene kan vi sikkert skrive en ny lonely planet om Zanzibar off season. Buni var dagens fangst, en usannsynlig trivelig milkshake-kafé, som også serverer mat, men spesialiserer seg på milkshake, og du verden om de kan det. Hit blir vi nok å stikke nesa inn oftere.
Vår første hele dag i Stone Town booka vi delfintur på sørkysten. Dette var derimot en forsmak av stresset som venter oss hjemme, tror jeg. Visst så vi delfiner, plenty av dem, men de stakkars dyra ble forfulgt av 4-5 turistbåter stappa med mzunguer som ville svømme med flipper. Når vi nærmet oss, ropte guiden GO GO GO!!! Også var det bare å hoppe. Jeg var livredd, og fikk saltvann i munnen, nesa, øynene, overalt. Nei, og nei, Mjøsajenta er ikke vant til noe anna enn ferskvann, og holdt jammen meg nesten på å drukne. Litt store bølger, som kom over hodet og fylte opp snorkelen i tillegg, gjorde ikke akkurat dette til den ideelle opplevelsen.
Kvelden derimot, ble den rake motsetning, og det hele toppet seg nok på Monsoon restaurant, som hadde fått veldig gode kritikker i lonely planeten (som vi ellers ikke setter stor tiltro til). Her var det upåklagelig atmosfære, vi måtte ta av skoa før vi gikk inn, til Linn og Kjersti (fothaternes) store skrekk. Inne var veggen dekt av kangaer, gulvet av tepper og puter, dempet belysning og lav musikk gjorde stemningen rundt bordet, som ruvet 30 cm over bakken, veldig god. Nei, her blir det nok flere besøk, når maten var fortært kunne vi bare strekke oss ut og la maten synke. Jeg innser at jeg høres ut som en reklame for stedet, men de er vel verdt det.
Nei, livet smilte til oss, en stakket stund i alle fall, før mageknipen slo inn. Det blir nok ikke til at vi reiser hjem fra Zanzibar med fast kabel.
Idag, 4 april tok vi en dalla dalla (overfylt hiace) opp til nordspissen av øya, Nungwi. Her bor vi i et lite fort, vi stortrives i vår lille borg, for ja, jeg føler meg som kaptein sortebill, eller egentlig prinsessa som er fanget av fjelltrollet Krakonosj. Vi bor litt unna stranda, men bare omlag 150 meter, og fordelen med det er en liten palmeskog full av hengekøyer, en diger veranda i andre etasje, som er vår etasje, med utsikt over hele kongeriket aka. stranda.
Vi har vært og vandret bort til Kendwa som er nabostranda, utrolig flott å gå langs stranda, og der var det veldig idyllisk. Ikke rart det er for dyrt for oss. Men vi trenger ikke idyllisk, så lenge vi har eventyr, og eventyr får vi, så fort vi ikke hører på det lokale helter har å tilby av tips og råd. Her ligger de parat med strandas utgave av fjellvettreglene, men vi vandret som 3x Severin Suveren ganske besserwisser med nesa i sky rett forbi uten å høre på. Såntno skal man visseligen fort nok få svi for, og etter å ha drukket en kald cola, og sett på rugby på tv, hadde tidevannet tatt innersvingen på oss. Og stokkemenna satte ganske fort en stopper for at vi fikk tatt innersvingen på stranda. Det viser seg at man ikke får lov til å gå hvor man vil på Zanzibar, ikke engang når man er nordmann livredd for å bli knust mot klipper, eller det som verre er, å få vått kamera, med så mange fine bilder. Jaja, vi måtte nå bare prøve oss da, og Sanne, som er den høyeste av oss, tok veska over hodet. Opplevelser som ikke er fit for en hedmarking er det tydeligvis flust av her, og dette var en av dem. Men vi vasset/seilte/svømte/ramlet oss gjennom dem, og om jeg var en anelse engstelig mens det sto på, var det veldig spennende etterpå.
Vi vant!
I tillegg var det en liten trøst å kunne få seg en god latter av Trine som gikk fremst, og som med en noe gjennomsiktig kanga, så ut som den lille havfruen møter kalenderpiken for februar i ViMenn. Haha.
Men som om vi ikke følte at vi hadde fått nok spenning i denne hverdagen, dro vi til strandbaren Chulos med bonfire og mopeder hengende i trærne på kvelden, dog med litt risiko involvert for Trine. Aldeles intetanende satt hun i baren og mingla som vi er blitt så flinke til, nå da swahilien tar seg til nye og stormfulle høyder. Og helt ut av det blå, bokstavelig talt, kom en kokosnøtt dalende. Den kom jo da slett ikke dalende, den kom med et brak, deisa rett i bakken, millimeter fra Trines egen kokosnøtt. Nå høres dette kanskje ut som en lystig historie, men du vet kanskje ikke at mange mennesker dør faktisk hvert år av kokosnøtter rett i knollen. Og nå var var altså Trine i ferd med å lide samme skjebne. Dette går rett inn på typisk afrikansk-lista. Eksotisk. Men utenom kveldens lille kokoseventyr (uttrykket «jeg skal gi deg kokos» får med ett ny mening) følte vi oss ganske ferdige med nordspissen, og bega oss østover. Nå skulle det være fortere gjort enn ønskelig, det viser seg at vi kommer litt utenom sesongen, så myyyyye er stengt. Første stopp var Paje. Her var det lite og ingenting, så vi for videre til neste strand, Jambiani. Her var det lite og ingenting, men iallefall ganske rolig, så vi bestemte oss for å bli, ihvertfall for ei natt. Og det var omtrent det vi trengte på denne plassen, som var fryktelig stille, på grensa til skummel. En og annen maasai kom ruslende bortover stranda, småpratet litt om vær og vind og urolighetene som ikke lenger er så mye av i Kenya. Vi ble invitert på maasai-fest på stranda, men grunnet en elendig kokk var det ingen som kom seg på den festen. Det mest spennende var trolig Sannes teori om maasaienes skotøy, etter å ha brukt de siste dagene på å studere diverse utgaver. Den er omtrent som følger: De fattigste masaaiene må gå med bildekk på beina. De som har nogenlunde normal inntekt har råd til sykepleiersko, og de mest VELSTÅENDE har slike som meg. Ja, undertegnede har tydeligvis kjøpt seg hi-class stokkemann skotøy, og alle som vil kan få se når jeg kommer hjem.
Idag pakket vi pjattet og dro tilbake til Stone Town. Lystne på noe nytt, spurte vi om det var noen plasser å bo på Bububu beach, mest fordi det er et spennende navn, men det var det IKKE. Det det derimot er mer enn lett å få, er punga dekk. Jeg har aldri vært med på å så mye dekkskift som etter at jeg kom til Zanzibar. Etter enda mere om og men, kom vi oss til Manch Lodge, hvor vi bor nå, men det blir bare omlag ei natt her og, for nå er vi ute og tester ut landet. Vi er også på kafètesting, så etter disse ukene kan vi sikkert skrive en ny lonely planet om Zanzibar off season. Buni var dagens fangst, en usannsynlig trivelig milkshake-kafé, som også serverer mat, men spesialiserer seg på milkshake, og du verden om de kan det. Hit blir vi nok å stikke nesa inn oftere.
mandag 31. mars 2008
Livin' da vida loca
Når vi kom til Dar es Salaam, hadde vi ingen andre ambisjoner enn å komme oss så fort som mulig videre til Zanzibar. Now, however, the tables have turned. I skrivende stund sitter jeg i en lekker gedigen skinnstol, med utsikt over hele bukta ved Selander. Vi bor atm i en penthouseleilighet, toppetasjen av et rikmannskompleks. Vi holdt på å få dånedimpen hele gjengen da vi kom hit. Stua er fylt av ibenholtfigurer, antikke tremøbler, og tunge skinnstoler. Det er tak til gulv vinduer over hele stua, terasse som strekker seg 180 grader rundt leiligheten. Et kjøkken som en større enn en moholthybel. Alle soverom med gedigne himmelsenger, eget bad i gresk stil, med steamdusj. Fri tilgang på internett, dette kunne ikke bli bedre, trodde vi. Før vi kikket ned. I førsteetasjen har de privatgym, sauna, jacuzzi og badebasseng. Her kan vi gjerne bare bli. Når vi våknet på søndag morgen hadde de laget pannekaker og ferskpresset fruktsmoothie til oss. De hadde planlagt å ta oss med til Dar es Salaam Yacht Club, det posheste av det posheste. Likevel, begeret rant over når vi oppdaget vaskemaskina. Etter å ha vasket klær middels rene i 2 måneder, ante vi nå muligheten til klær som både så og luktet rent. Dette var bare for godt til å være sant. Men det slutter liksom aldri, det er som et rakettbatteri på nyttårsaften som bare fyrer av en ny når vi begynner å roe oss. Fred og Marilyn, som vi bor hos, er det perfekte paret, med de perfekte jobbene, han er fra Geneve, og jobber egentlig der, men har fått toårs-stilling her. Jobben dekker leiligheten og en splitter ny land cruiser og så mange privatsjåfører de måtte ønske. Hun jobber med menneskerettigheter, og prøver å bedre forholdene her i Tanzania, de er det perfekte par, i den perfekte leiligheten, med de perfekte jobbene, vi klarer rett og slett ikke å finne feilen. I går etter vi hadde vært på yacht cluben, satt vi alle på barkrakker rundt kjøkkenøya og hjalp til med middagen mens vi drakk et glass hvitvin. Jeg tok meg i å tenke at dette er som en moderne og posh utgave av livet med larkins eller noe i den duren, i full harmoni. Haha! Vel vel, plutselig er alt rush for å komme seg til Zanzibar forsvunnet som dugg for solen. Vi er ferdige i praksis, og storkoser oss.
Time to say goodbye
29. Mars var vår aller siste dag i Korogwe, ihvertfall for denne gang, og de siste dagene gikk utrivelig fort. Plutselig satt på en tjåka full buss med 80 stk av ungene fra Hills View i retning Dar es Salaam, og sang Tanzanias utgave av en bussjåfør en bussjåfør, eller hjulene på bussen (det var da voldsomt til norske bussanger. Er busstur en del av den norske kulturarven?), som går som følger:
Elephant elephant
yap yap yap
go to the bus
no no no
why why why?
Because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
osv osv til du blir lei :)
Det var en utfordring av dimensjoner å si hadet til barna, Kjersti måtte ta en avstikker ut i bushen for å tute litt i unormal ugletid, før vi kunne fortsette ned til parkeringsplassen hvor alle sto klare for å ta farvel.
Men vi kom oss nå i veien etterhvert, det skal også nevnes at jeg sto opp kvart over fem, fordi jeg har en tendens til å være treig, så jeg tenkte jeg skulle ha ekstra god tid. Men med engang jeg hadde stått opp, banket det på døra, og etter alle rare hallusinasjoner lariamen (malariamedisinen) har ført med seg, tenkte jeg visseligen at dette måtte være en av disse. Men nei, kvart over fem en lørdagsmorgen sto Tony aka. Vankern på døra. Han skulle låne soltip. Jeg skjønte dessverre ikke et kvidder, og prøvde å få ham til å forklare hva man kunne bruke denne soltipen til. Den finnes tydeligvis i hvit og transparent. Jeg trodde lenge han skulle ha en mopp, men han ristet entusiastisk på hodet. Når han tilslutt fikk forklart at han skulle prøve å merke barnas kofferter før de ble lastet inn i bussen, skjønte jeg at det var tape det var snakk om. Soltip, du liksom. Det er ikke swahili engang. Sikkert esperanto. Vankern er typen til å ta tatt en sånt kurs. Sikkert brevkurs.
Når vi først er inne på fyren, kan det jo nevnes at han hadde pynta seg litt ekstra denne dagen, og stilte i burgunder dressbukse, fersken/kakirutet skjorte. Blassgul og annerledes (selvfølgelig) rutete jakke, og ludvigsekk på ryggen. Vi måtte le, og prøvde å snikfotografere ham. Er det andre som fortjener et ord i anledning take off?
Mr. Mgoma, lommemannnen i egen person, er en skrue så underlig at han kan ike beskrives, han må oppleves. Denne mannen ser ut som han prøver å skremme deg med latteren sin, han har faktisk en hel rekke likhetstrekk til gorillaen, sjåføren til Sheikh Ben Redik Fy Fasan i Flåklypa Grand prix. Han har grått hår som kommer ut av ørene.
Flora, en av butikkdamene i byen, som vi utvekslet nummer med når vi forlot the crime scene, og som vi nå misenker for å være lesbisk da hun sender underlige kjærlighetserklæringer til Kjersti.
Alle barna skal få en egen blogg, bare jeg husker på det.
MamaMgoma, selvfølgelig, som er den andre halvdelen av et noe underlig par.
Ja, dette er utvilsomt en plass vi kommer til å savne stort, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til Zanzibar. For det gjør vi. Det vi derimot ikke merker så mye til, er hjemlengselen. Vi er rett og slett blitt skap-afrikanere. Men noe vanskelig å blende inn da, det har vi prøvd noen ganger. Uansett, takk for nå, Korogwe.
Elephant elephant
yap yap yap
go to the bus
no no no
why why why?
Because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
osv osv til du blir lei :)
Det var en utfordring av dimensjoner å si hadet til barna, Kjersti måtte ta en avstikker ut i bushen for å tute litt i unormal ugletid, før vi kunne fortsette ned til parkeringsplassen hvor alle sto klare for å ta farvel.
Men vi kom oss nå i veien etterhvert, det skal også nevnes at jeg sto opp kvart over fem, fordi jeg har en tendens til å være treig, så jeg tenkte jeg skulle ha ekstra god tid. Men med engang jeg hadde stått opp, banket det på døra, og etter alle rare hallusinasjoner lariamen (malariamedisinen) har ført med seg, tenkte jeg visseligen at dette måtte være en av disse. Men nei, kvart over fem en lørdagsmorgen sto Tony aka. Vankern på døra. Han skulle låne soltip. Jeg skjønte dessverre ikke et kvidder, og prøvde å få ham til å forklare hva man kunne bruke denne soltipen til. Den finnes tydeligvis i hvit og transparent. Jeg trodde lenge han skulle ha en mopp, men han ristet entusiastisk på hodet. Når han tilslutt fikk forklart at han skulle prøve å merke barnas kofferter før de ble lastet inn i bussen, skjønte jeg at det var tape det var snakk om. Soltip, du liksom. Det er ikke swahili engang. Sikkert esperanto. Vankern er typen til å ta tatt en sånt kurs. Sikkert brevkurs.
Når vi først er inne på fyren, kan det jo nevnes at han hadde pynta seg litt ekstra denne dagen, og stilte i burgunder dressbukse, fersken/kakirutet skjorte. Blassgul og annerledes (selvfølgelig) rutete jakke, og ludvigsekk på ryggen. Vi måtte le, og prøvde å snikfotografere ham. Er det andre som fortjener et ord i anledning take off?
Mr. Mgoma, lommemannnen i egen person, er en skrue så underlig at han kan ike beskrives, han må oppleves. Denne mannen ser ut som han prøver å skremme deg med latteren sin, han har faktisk en hel rekke likhetstrekk til gorillaen, sjåføren til Sheikh Ben Redik Fy Fasan i Flåklypa Grand prix. Han har grått hår som kommer ut av ørene.
Flora, en av butikkdamene i byen, som vi utvekslet nummer med når vi forlot the crime scene, og som vi nå misenker for å være lesbisk da hun sender underlige kjærlighetserklæringer til Kjersti.
Alle barna skal få en egen blogg, bare jeg husker på det.
MamaMgoma, selvfølgelig, som er den andre halvdelen av et noe underlig par.
Ja, dette er utvilsomt en plass vi kommer til å savne stort, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til Zanzibar. For det gjør vi. Det vi derimot ikke merker så mye til, er hjemlengselen. Vi er rett og slett blitt skap-afrikanere. Men noe vanskelig å blende inn da, det har vi prøvd noen ganger. Uansett, takk for nå, Korogwe.
Den store klassefesten!
Nå er vi trygt tilbake i Kororgwe, og igang med innspurtsuka, typ 24.-28. Mars. Denne uka har vi bestemt oss for å prege med kos og moro, og vi synes det går ganske bra. Vi har hatt kosedag med ballongfest, og hele huset har sett ut som et middelmådig amerikansk bryllup. Stilig. Vi kjøpte bananer og sjokolademelk til alle ungene, og kjærlighet på pinne. Med huset fullt av overraskelser, var lista lagt for en dag fylt med kulerunde øyne og svære glis. Og ganske riktig, disse ungene viste seg å være veldig glad i overraskelser. Det var slurping av sjokolademelk, og bananskall i alle retninger, og røde kjærlighet-på-pinne-munner. Lykkelige barn var en fryd å se, og vi fylte opp sofaen med koseunger, og koste det vi makta. Idag har det bare vært pakking og frivillig oppmøte i barnehagen, og alvoret har begynt å sige innover oss. Det blir ikke særlig moro å reise fra disse barna, spesielt ikke de som vi vet ikke har noe særlig lys framtid i møte, men samtidig så ser vi selv fram til en fantastisk måned på Zanzibar og i Dar es Salaam. Vi skal på barnehjem, og vi skal slange oss på stranda, og vi skal svømme med delfiner og snorkle og slikke sol. Og alt det vi har gledet oss til å gjøre når vi kommer hjem, det har fullstendig begynt å blekne, jeg antar at når vi har vært ei stund på Zanzibar, kommer vi til å begynne å savne Korogwe stort. Denne ingenmannsplassen som vi har lært å kjenne og blitt vant til, og ja, sågar glade i. Vi har rett og slett blitt vant til alle de tingene vi sterkt mislikte når vi kom hit. Den stekende heten, african time med all venting det førte med seg, mangel på kontakt med omverdenen, mangel på alt vestlig. Stirring og peking, og følelsen av å være viktig. Å kunne snakke om hva vi vil, og hvem vi vil, akkurat hvor vi vil, det kommer vi alle til å samle. Når jeg plutselig var omringa av hvite mennesker i Arusha (turisthovedstaden) og ikke visste hvor nordiske noen var, så kunne man plutselig ikke si noe, og vi som har vært vant til å snakke om fjert og rare tær hvor åpenlyst som helst. I Pangani var vi sammen med ei dansk dame, og jeg tok meg stadig vekk i å snakke om det faktum at jeg satt vis à vis ei dame i 60-åra uten BH, helt til noen sparka meg hardt foten, og forma med leppene at hun forsto sannsynligvis bablinga mi. Da fikk solbrentheten min straks en ekstra nyanse. Jeg tror nesten jeg fikk feber.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
