Idag så vi en gutt bli prylt. Foran hele skolen, oppstilt utenfor matsalen. Det var så ubehagelig at selv om vi har tenkt at vi kom til å oppleve slike ting, har vi liksom slått oss til ro med at det ikke kom til å skje, når det ikke har skjedd noe enda. Men idag, når jeg og Linn skulle hente rundstykker i matsalen, da sto de oppstilt for å overvære og bli skremt av denne ene gutten bli nedverdiget og skadet av læreren. Det var så trasig å se på, og allikevel klarte vi liksom ikke å gå, vi ble bare stående på hjørnet. Og noe sier oss at det faktum at vi sto og så på, formildet faktisk seansen, og det er noe av det verste å tenke på. For idet vi gikk nedover ble vi passert av en annen liten gutt som kom med en stor kjepp han holdt på å kviste. Etter all sannsynlighet var det nok denne han skulle bankes med, men når vi ble stående å observere, tok læreren opp en liten pinne i stedet.
Det viste seg at gutten hadde vært på lærerværelset og stjålet eksamensoppgavene, for å kunne jukse på eksamen som nærmer seg, og dette førte oss inn i diskusjonen; hva ville skjedd i en lignende situasjon i Norge? Nå fins det ikke noe lignende situasjon i Norge, for det eksamineres ikke fra 5-årsalderen, og du kan ikke bli kastet ut fra skolen i en alder av 10 år, men hvis det hadde skjedd på en ungdomsskole da? Da hadde du blitt utvist for 3 dager, hadde du ikke? Og det er det kanskje ingen som hadde tatt stor notis av i Norge, men her er det viktig for barna å være tilstede på skolen. Det er viktig å lære, for den harde hverdagen er sånn at eksamener fram til 4. trinn får du ta om igjen, men etter det er det på hue og ræva ut. Ja, du forsto rett, barna eksamineres fra de er 5 år, består de ikke eksamen, så går de ett helt år om igjen. Slik er ståa helt til 4. trinn, men derfra og ut får du bare en sjanse. Stryker du på en eksamen etter du er 10 år, da får du ingen flere sjanser. Da er det bare å begynne å jobbe, for da er skolegangen slutt. Det er helt absurd, men sånn er det. Det føles som vi har tatt fly i ti timer til gamledager.
Og derfor tenkte vi at det ville vært straff mer en nok å bli utvist herfra i 3 dager. For hva godt fører det egentlig med seg å bli ydmyket foran hele skolen? Foran alle dine venner og uvenner, foran lærere, romkamerater og tilsyn? Foran og av de som skal fungere som tillitspersoner? Det motiverer ikke akkurat til å gjøre sitt beste, til å gjøre det rette, til å bidra, til å skape et velfungerende skolemiljø. Nei, om vi ikke hadde det før, så fikk vi i alle fall perspektiv på hvorfor det ikke er akseptert å slå i norsk skolevesen lenger. Det er rett og slett ingen løsning.
I tillegg var det litt som å være publikum på en historisk forestilling om 2. verdenskrig. Eller i et militært regime av noe slag eller noe. Når det begynte å bli uro i massen, begynte han å rope kommandoer, og barna stilte seg umiddelbart på rekker med henda på ryggen, de snudde venstre om, holdt, venstre om, holdt. Dette er snakk om barn fra 5 år! Da seansen var slutt, fikk han dem til å marsjere på stedet hvil til han ga ny ordre, og mens han brølte left, right, left, right, gikk første rekke av forsamlingen marsjerende til klasserommet, og resten fulgte på. Hvis noen ikke marsjerte fort nok, pisket han etter dem med pinnen sin. Dette var følelsen av å være midt i en film du absolutt ikke har lyst til å ta del i.
Hva med oss? Målløse og sjokkerte etter en ubehagelig sannhet.
tirsdag 19. februar 2008
Masaii på reppern
Idag, når vi var ute og spiste, for å få i oss noe mat overhodet, så vi noen masaiier som fikk oss til å sette latterglugga (latterdøra? latterveggen?) på vidt gap (sier man det?) Nå er det ikke så mye som skal til da, vi ler av de simpleste ting, og vi ler ikke bare litt, vi ruller oss rundt i sofaen, og tårene triller. Nå var vi ute, så vi kunne ikke rulle eller trille, men vi hadde nettopp hatt en diskusjon om de fantastiske (og fantastisk dyre) MBT-skoa. (Masaii Boots Training, kom jeg fram til at det kanskje måtte være?) nok om det, det er de sandalene, og skoa forsåvidt, som ikke er direkte vakre, ser litt ut som platåsko, men er utviklet på grunnlag av hvordan masaiiene beveger seg, for å styrke anklene og knærne, og trene ryggen, og gi deg bedre holdning, og det er ikke måte på. De skal visst være fantastiske, så nå håper jeg du er fornøyd med reklamen, Ragnhild? Anyways- mens jeg sitter og legger ut om masaii-skoa, så kommer det en syklende på veien bak Linn og Sanne. Med kjole og stokk. Og rett bak ham kom en annen spurtende. Jeg trodde han skulle slå syklisten i hodet, han så så aggressiv ut med stokken. Men det viste seg at han skulle bare sitte på, hoppet på i fart, sånn som du hopper på en damesal til hest, (hvis det gir noe mening) for han hadde jo også kjole. De andre så jo ikke dette, men jeg holdt på å dø av synet, og før jeg visste ordet av det, kom det jammen meg et par til. Så da fikk alle overvære det flotte synet. Masaii til sykkel, og spurtende masaii. Festlig. Jeg skjønner liksom ikke hvorfor syklistene ikke kan stoppe og vente, sånn at de slipper å spurte rundt i denne heten, men dette er ikke unikt for masaiiene. Slik er alle sykkeltaxiene. For ja, her er det sykkeltaxier som gjelder. Og det gjelder tydeligvis å spurte etter dem, for å vise at du trenger skyss. Jeg dropper sykeltaxi, og velger å promenere.
- sprintere i friidrett begynte å bøye seg ned i startposisjon før start i 1908-
nå kan jeg legge til som en liten kuriosiet at masaiiene har ikke begynt å bøye seg ned i startposisjon engang nå, hundre år senere :)
- sprintere i friidrett begynte å bøye seg ned i startposisjon før start i 1908-
nå kan jeg legge til som en liten kuriosiet at masaiiene har ikke begynt å bøye seg ned i startposisjon engang nå, hundre år senere :)
BB, ikke BigBrother
Idag har vi bestemt oss for å kjøpe kangaer og bli flinkere til å legge oss ut og lese. Dette lanserte jeg under slagordet BB, ikke bigbrother, men brun&belært. Så da fær vi sjå koss det går, hehe.
Ellers så fortsetter studiet av vår fantastiske psyke, og neste behov som står for fall er mat. Nå har vi lært oss å leve med veldig middelmådige strømforsyninger, litt ustabilt vann i springen og veldig ustabilt vann gjennom taket og vinduene og opp i senga. MEN maten er ferd med å ta på. Vi er ikke så gode på frokostmat. ALT pålegget smaker høgg, det er så fryktelig. Nå har vi funnet ut at melka er okey, så nå blir det mer frokostblanding, men fram til nå har det vært bare babygrøt. Det er ikke den største utfordringa for magen. Jeg tror jeg skal unne meg en rugsprø snart. Lunsj er kjeks eller potetgull eller frukt eller enda mer babygrøt. Middag er ris, ris med smør, ris med soyasaus, pasta, pasta eller kanskje pasta. Fyttirakkern, vi er litt lei, og syns liksom ikke vi kan spise ute hver dag. Og vi er ikke helt trygge på kjøttet, veldig godt å spise ute, men vi vet liksom ikke helt hva vi skal gjøre med det. For det er ikke ferdig oppdelt, det er ikke engang mulig å få tak i på butikken. Vi må til slaktern, og peke på dyret, og si hvilke del av det vi vil ha. Så da lot vi det være. Kjøttdeig og ost er en saga blott, nei- vi gleder oss rett og slett til vi får til skikkelig mat.
den største eplepaien som noensinne har blitt bakt, var på 85m2 -
Ellers så fortsetter studiet av vår fantastiske psyke, og neste behov som står for fall er mat. Nå har vi lært oss å leve med veldig middelmådige strømforsyninger, litt ustabilt vann i springen og veldig ustabilt vann gjennom taket og vinduene og opp i senga. MEN maten er ferd med å ta på. Vi er ikke så gode på frokostmat. ALT pålegget smaker høgg, det er så fryktelig. Nå har vi funnet ut at melka er okey, så nå blir det mer frokostblanding, men fram til nå har det vært bare babygrøt. Det er ikke den største utfordringa for magen. Jeg tror jeg skal unne meg en rugsprø snart. Lunsj er kjeks eller potetgull eller frukt eller enda mer babygrøt. Middag er ris, ris med smør, ris med soyasaus, pasta, pasta eller kanskje pasta. Fyttirakkern, vi er litt lei, og syns liksom ikke vi kan spise ute hver dag. Og vi er ikke helt trygge på kjøttet, veldig godt å spise ute, men vi vet liksom ikke helt hva vi skal gjøre med det. For det er ikke ferdig oppdelt, det er ikke engang mulig å få tak i på butikken. Vi må til slaktern, og peke på dyret, og si hvilke del av det vi vil ha. Så da lot vi det være. Kjøttdeig og ost er en saga blott, nei- vi gleder oss rett og slett til vi får til skikkelig mat.
den største eplepaien som noensinne har blitt bakt, var på 85m2 -
Dancing queens
...young and sweet, all between 20 and 23. Idag var det tid for konsert, og du verden som vi gledet oss. Nå husker vi ikke engang navnet på bandet, men fra sikre kilder hadde vi hørt at dette var et av Tanzanias største (kremt kremt). Anyways- alt gikk på kiswahili, og vi storkoste oss allikevel. Usannsynlig bra dansing på scena gjorde dette verdt 20 spenn. Og før vi visste ordet av det, huket de tak i oss og dro oss med opp på scena. For stive nordmenn DET er underholdning ved siden av disse gummitarzan-kroppene. Til alt hell gikk strømmen, så vi sto nå der i tussmørket og svinga oss, og hadde det veldig moro. Alt i alt, en veldig artig kveld.
I ettertid, når vi sitter og ler og tenker på kveldens begivenhet, så blir det bare morsommere og morsommere. Det faktum at strømmen gikk, midt i konserten, og ingen brydde seg et kvekk, mannen som sprang rundt og veiva med ei lommelykt for å skape discoeffekt og dansedamene som brukte mobiltelefonene sine som scenelys.
Jeg er ikke så konsekvent med vitsene mine, og nå har vi funnet «Hva veide Elvis da han døde?» så nå blir det faktaopplysninger i stedet :)
Det er anslått at organisert kriminalitet står for 10% av USAs nasjonalinntekt.
I ettertid, når vi sitter og ler og tenker på kveldens begivenhet, så blir det bare morsommere og morsommere. Det faktum at strømmen gikk, midt i konserten, og ingen brydde seg et kvekk, mannen som sprang rundt og veiva med ei lommelykt for å skape discoeffekt og dansedamene som brukte mobiltelefonene sine som scenelys.
Jeg er ikke så konsekvent med vitsene mine, og nå har vi funnet «Hva veide Elvis da han døde?» så nå blir det faktaopplysninger i stedet :)
Det er anslått at organisert kriminalitet står for 10% av USAs nasjonalinntekt.
Den norske gå-kulturen
Idag, fredag 15. februar, har vi rett og slett planlagt å prakke på afrikanerne vår norske gå-kultur. Vi har tenkt oss opp på nærmeste fjell, eller fjell og fjell, danskene vil vel kalle det et fjell, og vestlendingene vil fnyse hånlig og straks begynne å drømme om sine høye fjell og dype fjorder.
Nok om det, ingen slipper nordmennene ut på tur alene, så da får vi jammen meg med oss en liten hær, nok til følge både foran og bak i tilfelle black mamba eller hottentotter. Hva vet jeg? Men å gå både opp og ned, det gadd de ikke. Det fikk nå være grenser på! Så vi tar taxi, av alt i verden, så langt vi kan opp, også skal vi gå ned igjen. Da blir vi alle fall kjent på veien, så kan vi gå alene senere, hvis vi skulle få det sprø innfallet å ville gå OPPOVER.
Yeah well- vi glær oss til å ut og gå!
Igår, mens vi var ute og gikk i mørket, slo det oss at her er det søren meg større sannsynlighet (og ikke bare større sannsynlighet, som i 0,2%), sannsynligheten er tilstede for å bli utsatt for en sykkelulykke. Her er ikke klaringen mye mer enn nødvendig når de passerer i fiiin fart.
Nok om det, ingen slipper nordmennene ut på tur alene, så da får vi jammen meg med oss en liten hær, nok til følge både foran og bak i tilfelle black mamba eller hottentotter. Hva vet jeg? Men å gå både opp og ned, det gadd de ikke. Det fikk nå være grenser på! Så vi tar taxi, av alt i verden, så langt vi kan opp, også skal vi gå ned igjen. Da blir vi alle fall kjent på veien, så kan vi gå alene senere, hvis vi skulle få det sprø innfallet å ville gå OPPOVER.
Yeah well- vi glær oss til å ut og gå!
Igår, mens vi var ute og gikk i mørket, slo det oss at her er det søren meg større sannsynlighet (og ikke bare større sannsynlighet, som i 0,2%), sannsynligheten er tilstede for å bli utsatt for en sykkelulykke. Her er ikke klaringen mye mer enn nødvendig når de passerer i fiiin fart.
Dammen i senga
Som ikke var noen som hadde tissa på seg i løpet av natta, men monsunstormene som plutselig fant det for godt å sette inn, horisontalt inn gjennom vindusgluggene våre, og opp i alle våre eiendeler.
Zik zak,
det regner idag
zik zak
det drypper fra tak
fikk plutselig en helt ny mening. Her er høljer det rette ordet, og det føles som Gud har satt inn høytrykksspyleren mot bakgården vår. Den er nå en middels stor innsjø. Det ene jenteinternatet er oversvømt, og muren har regnet vekk. Kjersti var litt oppgitt en periode da vannmengden på soverommet oversteg alle grenser, og det kom små fosser inn gjennom et utall plasser i taket. Vi har rett og slett ikke flere bøtter,fat, kopper o.l. og sette ut, så nå får det bare regne inn. Imorgen skal vi spørre om vi kan få flytte.
Ellers har jeg fortalt eventyret om Hans Petter og hans intriger idag, og alle var fascinert, og syns jeg skal skrive bok om dette. Triologi, faktisk! Feel free to ask, for dette slår alt som heter days of our lives og glamour og hele pakka.
En person jeg faktisk synes det begynner å bli på tide å nevne i bloggen min, er Ståle, som det har vært unormalt mye snakk om, til at han ikke er noen innenfor husets fire vegger (og falleferdige tak) sin kjæreste. Ståle er tydeligvis en kjernekar, og jeg føler snart at jeg kjenner han ganske godt, til at jeg knapt har møtt ham. Jeg nevner i fleng, Ståle kommer fra Maura og er god til å imitere Sid fra istid. Ikke stemmen, men ansiktet. Så det må du gjerne be han gjøre, helst i glassgården, eller et annet mest mulig offentlig sted.
Katta og broren til Kjersti snakkes det også litt om, ikke nødvendigvis sammen da. Og litt fotograferingen til pappaen til Kjersti. For den er omtrent så grundig som min.
Da kom nok et lavmål for dagen, idet jeg skulle inn på rommet mitt, og se om vannlekkasjene i senga var levelige, og fikk en dråpe i hodet. Nå var det liksom ikkeno regndråpe, dette her, den var litt mer seig og brun og illeluktende. Og når jeg kikka opp, hadde han tatt med seg hundrevis av venner, som bare ventet på en intetanende sjel som meg, som de kunne slippe taket, og lande i hodet på. Det lukter mugg og råte og sirup, og jeg vegrer meg for å passere igjen. Nå gleder mjeg meg bare til imorra tidlig,da det forhåpentligvis er oppholdsvær, og ting kan begynne å tørke igjen.
Da kjenner jeg at jeg ikke er helt i humør til noe dagens vits, men jeg får bare kjempe meg gjennom det:
Hva er verre enn en elefant med knute på snabelen? En leopard som blir skutt på flekken.
Zik zak,
det regner idag
zik zak
det drypper fra tak
fikk plutselig en helt ny mening. Her er høljer det rette ordet, og det føles som Gud har satt inn høytrykksspyleren mot bakgården vår. Den er nå en middels stor innsjø. Det ene jenteinternatet er oversvømt, og muren har regnet vekk. Kjersti var litt oppgitt en periode da vannmengden på soverommet oversteg alle grenser, og det kom små fosser inn gjennom et utall plasser i taket. Vi har rett og slett ikke flere bøtter,fat, kopper o.l. og sette ut, så nå får det bare regne inn. Imorgen skal vi spørre om vi kan få flytte.
Ellers har jeg fortalt eventyret om Hans Petter og hans intriger idag, og alle var fascinert, og syns jeg skal skrive bok om dette. Triologi, faktisk! Feel free to ask, for dette slår alt som heter days of our lives og glamour og hele pakka.
En person jeg faktisk synes det begynner å bli på tide å nevne i bloggen min, er Ståle, som det har vært unormalt mye snakk om, til at han ikke er noen innenfor husets fire vegger (og falleferdige tak) sin kjæreste. Ståle er tydeligvis en kjernekar, og jeg føler snart at jeg kjenner han ganske godt, til at jeg knapt har møtt ham. Jeg nevner i fleng, Ståle kommer fra Maura og er god til å imitere Sid fra istid. Ikke stemmen, men ansiktet. Så det må du gjerne be han gjøre, helst i glassgården, eller et annet mest mulig offentlig sted.
Katta og broren til Kjersti snakkes det også litt om, ikke nødvendigvis sammen da. Og litt fotograferingen til pappaen til Kjersti. For den er omtrent så grundig som min.
Da kom nok et lavmål for dagen, idet jeg skulle inn på rommet mitt, og se om vannlekkasjene i senga var levelige, og fikk en dråpe i hodet. Nå var det liksom ikkeno regndråpe, dette her, den var litt mer seig og brun og illeluktende. Og når jeg kikka opp, hadde han tatt med seg hundrevis av venner, som bare ventet på en intetanende sjel som meg, som de kunne slippe taket, og lande i hodet på. Det lukter mugg og råte og sirup, og jeg vegrer meg for å passere igjen. Nå gleder mjeg meg bare til imorra tidlig,da det forhåpentligvis er oppholdsvær, og ting kan begynne å tørke igjen.
Da kjenner jeg at jeg ikke er helt i humør til noe dagens vits, men jeg får bare kjempe meg gjennom det:
Hva er verre enn en elefant med knute på snabelen? En leopard som blir skutt på flekken.
En jente kommer til legen...
Hun har en banan i venstre øre, en gulrot i høyre, en purre i det ene neseboret, og en liten potet i det andre. «Jeg føler meg helt elendig doktor», sier hun. «Det er ikke noe rart,» sier legen, «du spiser ikke skikkelig.»
Vi har funnet en vitsebok, så nå skal jeg avslutte kapitlene mine med en vits. Og dette var bokas beste, bare så det er sagt. V har nesten ikke ledd idag, og det på tross av at vi har tråla hele boka. Den gjorde oss rett og slett i dårlig humør, og vi synes selvfølgelig at vår egenkomponerte humor er langt bedre.
Idag har jeg og Sanne vært og kjøpt frimerker og konvolutter, så nå blir det kanskje litt brevskriving og, men først må jeg vaske litt klær, for er det noe jeg har sparsommelig med, så er det klær, hehe... Håper fattern får sendt en pakke med litt nødrasjoner snart, for det går hardt utover tv-skjortene i barnehagen. Og mens jeg er i gang med direkte henvinsinger i bloggen min, Paal- jeg har funnet en reserve-Paal i Korogwe, hvem skulle vel trodd det? Idag, når vi trodde vi var i ferd med å gå oss vill på colleget, kom vi plutselig til et rom fylt av pc-er av ymse standard, og en HVIT mann. Det var Daniel fra Oregon, som holder på med systemoppgradering, kanskje, hvis det er noe som heter det(?) og han kunne fortelle oss at det er opptil flere andre hvite mennesker i Korogwe. De bare gjemmer seg inne på kontorer for å forbli hvite.
Så han hjalp meg med å laste opp et bilde, jeg må bare gjøre de mindre, for det tar så sakko mye tid, og her har de ikke akkurat NTNU-nettet Mina skryter så hemningsløst av på Moholt. Og Mina, jeg misunner deg det en og annen gang nå, da jeg river hårdotter ut av hodet, mens jeg banner over hvor lang tid det skal ta for ETT enkelt bilde å uploade.
Anyways- jeg vet at det ligger feil, hvis jeg er heldig klarer jeg til og med å fikse det, men jeg har ikke de høyeste forhåpninger.
Heidi- har du hørt noe fra SIT? Trondheimsmennesker generelt, vil dere være med meg å spise på Tregården når jeg kommer hjem? Er det noe mer jeg lurer på? Kan noen gi adressa til bloggen til tante Toril? Jeg sikter til deg Åse, eller fattern? Og kanskje til Tone? Inger-Marie, hva skjer med jobben? Er det noe mer hjemme jeg burde tenke på? Har Stine fått baby? Har isen lagt seg på Mjøsa? Slike viktige spørsmål opptar hodet mitt, nå som jeg antar jeg burde sove, men litt obligatorisk sengelektyre før det blir natta; Knut Nærum, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen. Anbefales! I allefall hvis du er litt over middels interessert, det er ingen her, så det er rævkjedelig å sitere for disse jentene, men kanskje der hjemme?
Jepp, det blir ingen vits idag, for det var jo en i introen, de får da være grenser, dere kan ikke bli bortskjemte heller. Det blir faktisk ingen outro i det hele og store. Bare slutt.
Vi har funnet en vitsebok, så nå skal jeg avslutte kapitlene mine med en vits. Og dette var bokas beste, bare så det er sagt. V har nesten ikke ledd idag, og det på tross av at vi har tråla hele boka. Den gjorde oss rett og slett i dårlig humør, og vi synes selvfølgelig at vår egenkomponerte humor er langt bedre.
Idag har jeg og Sanne vært og kjøpt frimerker og konvolutter, så nå blir det kanskje litt brevskriving og, men først må jeg vaske litt klær, for er det noe jeg har sparsommelig med, så er det klær, hehe... Håper fattern får sendt en pakke med litt nødrasjoner snart, for det går hardt utover tv-skjortene i barnehagen. Og mens jeg er i gang med direkte henvinsinger i bloggen min, Paal- jeg har funnet en reserve-Paal i Korogwe, hvem skulle vel trodd det? Idag, når vi trodde vi var i ferd med å gå oss vill på colleget, kom vi plutselig til et rom fylt av pc-er av ymse standard, og en HVIT mann. Det var Daniel fra Oregon, som holder på med systemoppgradering, kanskje, hvis det er noe som heter det(?) og han kunne fortelle oss at det er opptil flere andre hvite mennesker i Korogwe. De bare gjemmer seg inne på kontorer for å forbli hvite.
Så han hjalp meg med å laste opp et bilde, jeg må bare gjøre de mindre, for det tar så sakko mye tid, og her har de ikke akkurat NTNU-nettet Mina skryter så hemningsløst av på Moholt. Og Mina, jeg misunner deg det en og annen gang nå, da jeg river hårdotter ut av hodet, mens jeg banner over hvor lang tid det skal ta for ETT enkelt bilde å uploade.
Anyways- jeg vet at det ligger feil, hvis jeg er heldig klarer jeg til og med å fikse det, men jeg har ikke de høyeste forhåpninger.
Heidi- har du hørt noe fra SIT? Trondheimsmennesker generelt, vil dere være med meg å spise på Tregården når jeg kommer hjem? Er det noe mer jeg lurer på? Kan noen gi adressa til bloggen til tante Toril? Jeg sikter til deg Åse, eller fattern? Og kanskje til Tone? Inger-Marie, hva skjer med jobben? Er det noe mer hjemme jeg burde tenke på? Har Stine fått baby? Har isen lagt seg på Mjøsa? Slike viktige spørsmål opptar hodet mitt, nå som jeg antar jeg burde sove, men litt obligatorisk sengelektyre før det blir natta; Knut Nærum, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen. Anbefales! I allefall hvis du er litt over middels interessert, det er ingen her, så det er rævkjedelig å sitere for disse jentene, men kanskje der hjemme?
Jepp, det blir ingen vits idag, for det var jo en i introen, de får da være grenser, dere kan ikke bli bortskjemte heller. Det blir faktisk ingen outro i det hele og store. Bare slutt.
Smellfaith
Søndag 10. februar, dagen for de gode sitatene.
Avslappa holdning med lett tilbaketrukkent kjørestil. (Linn om sin egen gangstil for å forhindre de solbrente kroppsdeler i å gjøre riktig så vondt)
Han er liksom Korogwes svar på David Copperfield. (Marens teori om en mann vi møtte som syklet rundt med høna si på armen, og at han kanskje hadde lært seg å trylle den fram, men ikke klarte å bli kvitt den.)
Hadde hun vært tjukk, kunne vi kalt henne smellfeit. (Maren, om hushjelpa, supersnille Faith)
Idag har vi nemlig vært og lett etter markedet, det koselige markedet, men vi fant det ikke. Istedet kjøpte vi oss en cola til 2,- og rusla rundt og oppdaga nye sider, evt baksider av byen. Nå skal vi til Vianey og spise ugali, som er noe sånt som klubb, en svær klubb i salsalignende dupp.
Avslappa holdning med lett tilbaketrukkent kjørestil. (Linn om sin egen gangstil for å forhindre de solbrente kroppsdeler i å gjøre riktig så vondt)
Han er liksom Korogwes svar på David Copperfield. (Marens teori om en mann vi møtte som syklet rundt med høna si på armen, og at han kanskje hadde lært seg å trylle den fram, men ikke klarte å bli kvitt den.)
Hadde hun vært tjukk, kunne vi kalt henne smellfeit. (Maren, om hushjelpa, supersnille Faith)
Idag har vi nemlig vært og lett etter markedet, det koselige markedet, men vi fant det ikke. Istedet kjøpte vi oss en cola til 2,- og rusla rundt og oppdaga nye sider, evt baksider av byen. Nå skal vi til Vianey og spise ugali, som er noe sånt som klubb, en svær klubb i salsalignende dupp.
Uæææ- Ikke blend meg, del 2
Lørdag 9. Februar, dagen vi var i Tanga og kosa vettet av oss. Dette ligger det selvfølgelig en blogg ute om allerede, men fikk jo littegrann dårlig tid plutselig, kan du si, så da får jeg bare fortsette nå.
En liten oppsummering av Afrika etter ei uke:
overraskende lite mygg. Vi har ikke så mye som sett på myggspiralen, og myggoljen ble pakka ned etter første kveld. Kjersti fortalte om når hun vanka i Amazonas-jungelen, og myggsvermen hang etter henne som gutta ellers gjør på Buran, så da da syns vi dette plutselig var piece of cake.
hvite klær var en bommert.
overraskende lite solbrente. (Med unntak av uhellet i badebassenget, all den hvite huden tiltrakk seg nok sol) Vi har nok vært flinke med solkrem.
overraskende hvor greit det går med magen, ingen har vært dårlige.
Overraskende hvor overrasket vi er over alt mulig rart. Overraskede, men aldri sjokkerte!
Det er ingenting som heter selvbetjening, og det er ikke alltid like lett å gjøre seg forstått med peking.
Fellesleia på skurene er nødt til å være lav, for ellers er det vanskelig å forstå åssen de får det til å gå rundt.
Vi dro til et hotell av finere klasse i Tanga, og siden vi var utenom turistsesong, fikk vi bassenget helt for oss selv, og vi plaska og kosa oss i to gode timer. Det aner meg at en og annen av personalet mumla noe om stranda hvaler når de passerte, men vi kunne ikke brydd oss mindre.
Når vi fikk snila oss til internettkafeen skjønte vi fort at dette var noe vi burde prioritert tidligere, for dette var bare velkommen tilbake til modem. Tilslutt orka vi ikke mer, og gikk ampre og røde i ansiktet, ut derfra- men ikke så mye fattigere. 30 norske for 2 timer x 4 stk kan vi vel ikke si var så gærent. Da bar det hjemover, og nå fikk Vianey fart på airconditionen. (Hva med å ha det på mellom 12-14, tenkte vi, da vi holdt på å svette ihjel.) Men når vi prøvde å ymte frampå om at det ble litt kaldt, og vi kanskje kunne skru det litt ned, åpnet han bare vinduet, og den velkjente varmen veltet inn. Det var nok garantert første gang samtlige av oss mzungoer (hvite, det lærte vi før vi lærte hei, omtrent) opplevde å måtte åpne vinduet for å få igjen varmen. Det var også her Sanne kom med frasen som fikk oss til å knekke. Mulig vi var dehydrerte, hadde fått solstikk og de som verre var, men vi lo så tårene trillet da jenta i midten presterte å lene seg fram og spurte Vianey: «Excuse me, do you have something called a drivers license?» mens hun formet et kort med hendene. Det var ikke bare førerkort, det var «noe sånt som.» Og han kjørte jo ikke engang ille. Hehe. Da gikk det ikke lenge før vi tok en kjørepause. Og der ble vi tilbudt kokosmelk, og kokoskjerne. Det var ikke dårlig, vi er på nett med lokalbefolkningen. I Korogwe kjøpte vi tilogmed kjøtt på pinne fra det lokale gatekjøkkenet aka. tønnegrillen, og sto og hang på hjørnet i tussmørket.
En liten oppsummering av Afrika etter ei uke:
overraskende lite mygg. Vi har ikke så mye som sett på myggspiralen, og myggoljen ble pakka ned etter første kveld. Kjersti fortalte om når hun vanka i Amazonas-jungelen, og myggsvermen hang etter henne som gutta ellers gjør på Buran, så da da syns vi dette plutselig var piece of cake.
hvite klær var en bommert.
overraskende lite solbrente. (Med unntak av uhellet i badebassenget, all den hvite huden tiltrakk seg nok sol) Vi har nok vært flinke med solkrem.
overraskende hvor greit det går med magen, ingen har vært dårlige.
Overraskende hvor overrasket vi er over alt mulig rart. Overraskede, men aldri sjokkerte!
Det er ingenting som heter selvbetjening, og det er ikke alltid like lett å gjøre seg forstått med peking.
Fellesleia på skurene er nødt til å være lav, for ellers er det vanskelig å forstå åssen de får det til å gå rundt.
Vi dro til et hotell av finere klasse i Tanga, og siden vi var utenom turistsesong, fikk vi bassenget helt for oss selv, og vi plaska og kosa oss i to gode timer. Det aner meg at en og annen av personalet mumla noe om stranda hvaler når de passerte, men vi kunne ikke brydd oss mindre.
Når vi fikk snila oss til internettkafeen skjønte vi fort at dette var noe vi burde prioritert tidligere, for dette var bare velkommen tilbake til modem. Tilslutt orka vi ikke mer, og gikk ampre og røde i ansiktet, ut derfra- men ikke så mye fattigere. 30 norske for 2 timer x 4 stk kan vi vel ikke si var så gærent. Da bar det hjemover, og nå fikk Vianey fart på airconditionen. (Hva med å ha det på mellom 12-14, tenkte vi, da vi holdt på å svette ihjel.) Men når vi prøvde å ymte frampå om at det ble litt kaldt, og vi kanskje kunne skru det litt ned, åpnet han bare vinduet, og den velkjente varmen veltet inn. Det var nok garantert første gang samtlige av oss mzungoer (hvite, det lærte vi før vi lærte hei, omtrent) opplevde å måtte åpne vinduet for å få igjen varmen. Det var også her Sanne kom med frasen som fikk oss til å knekke. Mulig vi var dehydrerte, hadde fått solstikk og de som verre var, men vi lo så tårene trillet da jenta i midten presterte å lene seg fram og spurte Vianey: «Excuse me, do you have something called a drivers license?» mens hun formet et kort med hendene. Det var ikke bare førerkort, det var «noe sånt som.» Og han kjørte jo ikke engang ille. Hehe. Da gikk det ikke lenge før vi tok en kjørepause. Og der ble vi tilbudt kokosmelk, og kokoskjerne. Det var ikke dårlig, vi er på nett med lokalbefolkningen. I Korogwe kjøpte vi tilogmed kjøtt på pinne fra det lokale gatekjøkkenet aka. tønnegrillen, og sto og hang på hjørnet i tussmørket.
Saann ere bare
Dette var det som ble skrevet mens jeg ventet paa internettilkobling. Baer over med meg, vi er saa lei av aa vente paa gud vet hva, og vi vet ikke om, og kanksje litt senere, at vi vet ikke vhr vi skal gjore av oss, haha....
vi kommer oss ikke paaa nett. Naa har vi vart og provd utallige ganger, og hver eneste gang bryter systemet sammen. Naa kan det vaere at det bryter sammen i ett kjor, ellersaa taaler det kanskje ikke synet av hvite jenter. Borte er det som dugg for solen i alle fall, og vi er mildt sagt oppgitte. ASJ...
Naa er det bare aa skynde seg aa legge ut blogg foer styggedommen aka. midlertidig tidsbrot kommer og tar fra oss all moroa... uaaaee... styggedommen...
vi doyr... av keisamheit. Og nynorsken har faatt ein ny rennesanse naar vi keisamheita tar oss i sin hugleik.
Aa nei, vi har funne ein ny uven. Han heitar ikkje midlertidig tidsbrot. Han er ein ekte globetrottar, og kallar seg «server not found». Vi hugheilar han ikkje. Det vert ikkje mykje trynsleikjing paa «server not found». Kanskje han har regulering.
Du verda, eg planlegg aa gje ut bok me kjersti paa vaart favorittspraak, nynorsk. Den skal handla om absolutt ingenting. Du verda som vi gler oss. Kjersti skal ha ein eigen avdeling med diktsamlingar.
Eg skulle ynskje
han ville gaa
og sjekke
internettilkoplinga,
det broedhaudet
Eg skulle nokon ville transkribere
vi kommer oss ikke paaa nett. Naa har vi vart og provd utallige ganger, og hver eneste gang bryter systemet sammen. Naa kan det vaere at det bryter sammen i ett kjor, ellersaa taaler det kanskje ikke synet av hvite jenter. Borte er det som dugg for solen i alle fall, og vi er mildt sagt oppgitte. ASJ...
Naa er det bare aa skynde seg aa legge ut blogg foer styggedommen aka. midlertidig tidsbrot kommer og tar fra oss all moroa... uaaaee... styggedommen...
vi doyr... av keisamheit. Og nynorsken har faatt ein ny rennesanse naar vi keisamheita tar oss i sin hugleik.
Aa nei, vi har funne ein ny uven. Han heitar ikkje midlertidig tidsbrot. Han er ein ekte globetrottar, og kallar seg «server not found». Vi hugheilar han ikkje. Det vert ikkje mykje trynsleikjing paa «server not found». Kanskje han har regulering.
Du verda, eg planlegg aa gje ut bok me kjersti paa vaart favorittspraak, nynorsk. Den skal handla om absolutt ingenting. Du verda som vi gler oss. Kjersti skal ha ein eigen avdeling med diktsamlingar.
Eg skulle ynskje
han ville gaa
og sjekke
internettilkoplinga,
det broedhaudet
Eg skulle nokon ville transkribere
lørdag 9. februar 2008
Summa summarumetter ei uke :)
Da bledet mye blogg idag, og jeg regner vel med at det er saann det blir frmaover, en liten opphopning til hver gang jeg faar fatt paa en internettkafe. Hva har vi reflektert over til naa?
- Kjerstis poelseuke ifjor! En uke med bare poelse i broed, sprostekt loek og potetsalat. Det hoertes godt ut!
- hvor flinke vi har vaert til aa justere oss alt det nye. Skulle gjerne kjopt litt mer havregot, kjenner jeg.
- hvor god tid alle har til , nei fader, naa maa vi faktisk stikke, da maa jeg skrive fort om dagen idag, som har vart saaaa deilig :)
Vi har vart i svommebasseng, helt alene, og bare bada og sprada, og kosa oss til den store gullmedalje :) Utrolig deilig, naar det er saa varmt rundt oss, og faa et bad av og til, ikke bare i springen fra taket, haha... Skulle provd aa lagt ut bilder ogsaa, men jentene sier det ikke gaar. Until later, my loves-
Karibu!
Ha?
Mambo!
Jambo?
One down, eleven to go!
Idag har vi fasken fyse meg vært på farten ei uke. Akkurat NÅ for ei uke sia satt jeg på Værnes og freste. Haha, det er helt latterlig hvor mye som har skjedd da. Det har skjedd nok til at jeg frivillig har skrevet en 7-siders stil, O_o!!!
Jepp, idag starta vi vårt tverrfaglige prosjekt, og føler oss så ufattelig flinke.
Jeg har kutta meg på fingeren i barnehagen, og plutselig ble jeg kjemperedd, og skjønte hvor lite jeg hadde tenkt på hiv og AIDS og sånt (og følte meg ikke fullt så flink da). Men det har vel aller helst gått bra.
Til lunsj brukte vi springvann til både te og havregrøt, som forøvrig var god, og jeg har midlertidig slutta på ido-form, mest fordi jeg har glemt av hele greia, men magene klarer seg overraskende bra. Vi har også vært ute og danset og spilt ball i regnværet til fornøyde tilrop fra internatene. Barna syns nok det er kjempemorsomt når vi er ute og gjør noe litt abnormalt.
Nå er det fredagskveld og slappavtid. Hvis strømmen kommer i løpet av kvelden, skal jeg søren meg investere i en kopp te, og kanskje en film på pc-en :)
Mel. Fader Jakob
Watamelon
watamelon
PA PA YAA
PA PA YAA
chica chica chica
chica chica chica
Fruit salad
fruit salad
Jepp, idag starta vi vårt tverrfaglige prosjekt, og føler oss så ufattelig flinke.
Jeg har kutta meg på fingeren i barnehagen, og plutselig ble jeg kjemperedd, og skjønte hvor lite jeg hadde tenkt på hiv og AIDS og sånt (og følte meg ikke fullt så flink da). Men det har vel aller helst gått bra.
Til lunsj brukte vi springvann til både te og havregrøt, som forøvrig var god, og jeg har midlertidig slutta på ido-form, mest fordi jeg har glemt av hele greia, men magene klarer seg overraskende bra. Vi har også vært ute og danset og spilt ball i regnværet til fornøyde tilrop fra internatene. Barna syns nok det er kjempemorsomt når vi er ute og gjør noe litt abnormalt.
Nå er det fredagskveld og slappavtid. Hvis strømmen kommer i løpet av kvelden, skal jeg søren meg investere i en kopp te, og kanskje en film på pc-en :)
Mel. Fader Jakob
Watamelon
watamelon
PA PA YAA
PA PA YAA
chica chica chica
chica chica chica
Fruit salad
fruit salad
Flinkiser
Og da var vi allerede igang med et pedagogisk opplegg i barnehagen. Det syns jeg rett og slett ikke er så dårlig, jammen kan vi dette med å svinge oss i valsen, og ta grep om situasjonen og ikke hvile på laurbærene osv. Vi ble vel inspirert av en aktivitetsboks vi fant der, fylt av pappbilder og ord, og tall og bokstaver. Og her er det jo stint av muligheter, men det ser ikke ut som det har vært i bruk siden det var nordmenn her sist. Så har vi laget flere opplegg om begrepsutvikling på engelsk, ett matteopplegg, og skal mekke sammen en samlingsstund på engelsk. Dette planlegger vi å gjennomføre flere ganger i uke gjennom noen uker, slik at både ungene og førskolelærerne lærer det godt, og kanskje blir inspirert til å fortsette å bruke det. Håhå, det hadde vel vært noe. Nå skal vi ut og vaske klær for hånd!
Hoho, vi har vært ute på tur og kikka inn i jungelen vi har rett bak huset, men ingen krokodiller der. Men derimot en mann som satt med en fotpumpe, og pumpa opp volleyballene til Kjersti, så nå ble det liv i jenta skal jeg hilse og si. Og for et liv det ble på skolen når vi kom med to baller. Noe sier meg at det er lenge siden sist de hadde en ball her på området. Vi spilte volleyball med kanskje 50 stk på hvert lag, og allikevel klarte ingen å få ballen over på motstanders bane.
Det er torsdag 7. Februar, by the way. For ei uke sia var jeg på Tregården med Heidi og Jørgen, Marit, Mina, Ingrid og Øyvind og spiste fantastisk god mat (Nå fikk jeg vann i munnen). Og, det er så lenge sia. Jeg dro på Samfundet og sugde inn stemningen, sa hadet til Jill Jeanette og ble sentimental. Dro på Dmmh-festen, og jammen meg ikke en liten tur innom Down Town også. Det føles som en evighet sia. Spesielt maten, det føles så uendelig lenge siden jeg spiste skikkelig mat. Selv om det ikke er det, jeg har jo spist bra mat på resaturanten her, og hos Mr. Mgoma. Men akkurat den maten jeg vil ha, liksom! Og Samfundet-stemningen! Åååh- jeg savner lyche og te med honning i. Nå var det rart å være borte, og tenke på alt hjemme...
Og lørdagskveill og ungdomstid, og Trøndelag- du slette tid :)
Hoho, vi har vært ute på tur og kikka inn i jungelen vi har rett bak huset, men ingen krokodiller der. Men derimot en mann som satt med en fotpumpe, og pumpa opp volleyballene til Kjersti, så nå ble det liv i jenta skal jeg hilse og si. Og for et liv det ble på skolen når vi kom med to baller. Noe sier meg at det er lenge siden sist de hadde en ball her på området. Vi spilte volleyball med kanskje 50 stk på hvert lag, og allikevel klarte ingen å få ballen over på motstanders bane.
Det er torsdag 7. Februar, by the way. For ei uke sia var jeg på Tregården med Heidi og Jørgen, Marit, Mina, Ingrid og Øyvind og spiste fantastisk god mat (Nå fikk jeg vann i munnen). Og, det er så lenge sia. Jeg dro på Samfundet og sugde inn stemningen, sa hadet til Jill Jeanette og ble sentimental. Dro på Dmmh-festen, og jammen meg ikke en liten tur innom Down Town også. Det føles som en evighet sia. Spesielt maten, det føles så uendelig lenge siden jeg spiste skikkelig mat. Selv om det ikke er det, jeg har jo spist bra mat på resaturanten her, og hos Mr. Mgoma. Men akkurat den maten jeg vil ha, liksom! Og Samfundet-stemningen! Åååh- jeg savner lyche og te med honning i. Nå var det rart å være borte, og tenke på alt hjemme...
Og lørdagskveill og ungdomstid, og Trøndelag- du slette tid :)
De coole kidsa
Onsdag 6. februar, idag var det på tide å ta skjeen i en annen hånd. Allerede kvelden før hadde vi lagt slagplanen (mulig vi var litt høye etter å ha fungert som hverandres veiledere, diskutert og reflektert i det vide og brede over det vi hadde opplevd og hva vi mente om det). Idag skulle vi stå opp grytidlig, og gå med bestemt gange, kanskje nesten litt marsjerende ned til Mr. Mgomas kontor og si, ikke spørre, men si at vi ville i barnehagen. Det gikk ganske bra, nesten sånn vi hadde planlagt, bortsett fra at Mr. Mgoma had left the building. Og ikke bare the building, men hele fylket! Det var nå forsåvidt greit da, for da gjorde vi akkurat som vi ville. Ikke at vi ikke hadde fått gjort det hvis Mr. Mgoma hadde vært der, men da hadde vi vel kanskje blitt sittende på kontoret hans hele dagen og drikke te.
Men nå er vi igang! Vi har vært i barnehagen idag, det er bare 4-5-åringer der, 19 stykker totalt, så ikke en håpløs mengde, men vi er ikke helt i boks med navna enda, kan du si. Mange av barna bor her på internatet allerede, og dagsrytmen deres er noe som dette:
Skole: 8-12.20
Lunsj
Midt-på-dagen-hvil
Vaske, henge opp, og legge sammen sine egne klær
Leke
Spise middag
Be
Sove
De har en husmor, som passer på at de er i hus til kvelds, men ellers har de ansvar for seg selv fra de er 4 år. Det syns jeg er ganske utrolig. For å trekke parallellen til Norge, så kan du hjemme finne 4-åringer som ikke kan kle på seg og gå på do selv. De er så utrolig høflige, pliktoppfyllende og skjønne, at jeg har bare lyst til å ta med meg en hjem.
Men når klokka ble 12, og de gikk til lunsj, lurte vi oss opp igjen til Residens Rotete, og bestemte oss for å teste ut litt sol på kroppen mens barna var i spisesalen. Utrolig deilig, men steike hett, så et kvarter var mer enn nok før vi rant inn i skyggene som en halvtimes gammel lollipop på en god 17. Mai.
Vi har også vært på markedet idag, det lokale markedet i byen, og det er så spennende, gleder meg til å gå tilbake, de har sånne striesekker med bønner og linser i ulike farger, sånne som i Ameliè fra Montmarte, for de som har sett den. Å, så fascinerende, det er så mye som er så fascinerende, det er så mange inntrykk, vi lurer på når vi skal bli vant til det, når dette skal blir hverdag, eller om 3 måneder ikke er nok tid for at alle inntrykk skal føles hverdagslige? Det vi kanskje finner hverdagslig nå da, det er strømkuttet 5 ganger for dagen, vannmangelen som inntreffer aller helst når du står i dusjen med håret fullt av sjampo. Dusjen er forøvrig bare en spring fra taket, og en av de 5 gangene strømmen går, er antakelig også når du står i dusjen med håret fullt av sjampo og uten vann. Da får du sannsynligvis såpe i øynene. Men sånne ting er vi blitt vant til. Det føles litt som en unormalt varm påskeferie på fjellet. Solcellepanelet fungerer nesten på samme måte. Akkurat IKKE lenge nok, samme hva du trenger strømmen til.
Kakerlakkene er jeg ikke vant til, dagens ord fra Kjersti er: Spray og drep! Vi har gått til storinnkjøp av insektdreper, og bruker den flittig. Vi har nemlig fått høre av de innfødte at det hindrer slangene og skorpionene fra å komme inn under dørsprekken din. Det vi fikk vi vite igår, og da gikk det med nesten en hel boks med engang vi kom hjem. Ikke helt vant til mangelen av alt. På lørdag skal jeg maile fattern, og få tilsendt de sakene vi absolutt vil ha hjemmefra, for det er noe som er litt digg. Saus, for eksempel, da ris utgjør 75% av dagens matinntak. Vi har jo prøvd å ta med matpakketradisjonen fra Norge, men de ser bare rart på oss, og matpakke er strengt tatt faktisk ikke noe særlig.
Hva har vi gjort resten av kvelden da, det er jo helt utrolig at tida går, men det gjør den, den går fort. Og allikevel, vi satt nettopp og snakket om hva vi gjorde på den her tida for ei uke sia. Og da var samtlige ute med hver sine vennegjenger og spiste siste norske måltid på ei god stund. Og akkurat DET føles så sjukt lenge sia. I helga drar vi til Tanga, synonymet for internett- så da blir det masse blogg :D
god natt, jeg er plutselig blitt så seint oppe, nå da jeg er blitt så aktiv på bloggskriving...
over og ut-
Men nå er vi igang! Vi har vært i barnehagen idag, det er bare 4-5-åringer der, 19 stykker totalt, så ikke en håpløs mengde, men vi er ikke helt i boks med navna enda, kan du si. Mange av barna bor her på internatet allerede, og dagsrytmen deres er noe som dette:
Skole: 8-12.20
Lunsj
Midt-på-dagen-hvil
Vaske, henge opp, og legge sammen sine egne klær
Leke
Spise middag
Be
Sove
De har en husmor, som passer på at de er i hus til kvelds, men ellers har de ansvar for seg selv fra de er 4 år. Det syns jeg er ganske utrolig. For å trekke parallellen til Norge, så kan du hjemme finne 4-åringer som ikke kan kle på seg og gå på do selv. De er så utrolig høflige, pliktoppfyllende og skjønne, at jeg har bare lyst til å ta med meg en hjem.
Men når klokka ble 12, og de gikk til lunsj, lurte vi oss opp igjen til Residens Rotete, og bestemte oss for å teste ut litt sol på kroppen mens barna var i spisesalen. Utrolig deilig, men steike hett, så et kvarter var mer enn nok før vi rant inn i skyggene som en halvtimes gammel lollipop på en god 17. Mai.
Vi har også vært på markedet idag, det lokale markedet i byen, og det er så spennende, gleder meg til å gå tilbake, de har sånne striesekker med bønner og linser i ulike farger, sånne som i Ameliè fra Montmarte, for de som har sett den. Å, så fascinerende, det er så mye som er så fascinerende, det er så mange inntrykk, vi lurer på når vi skal bli vant til det, når dette skal blir hverdag, eller om 3 måneder ikke er nok tid for at alle inntrykk skal føles hverdagslige? Det vi kanskje finner hverdagslig nå da, det er strømkuttet 5 ganger for dagen, vannmangelen som inntreffer aller helst når du står i dusjen med håret fullt av sjampo. Dusjen er forøvrig bare en spring fra taket, og en av de 5 gangene strømmen går, er antakelig også når du står i dusjen med håret fullt av sjampo og uten vann. Da får du sannsynligvis såpe i øynene. Men sånne ting er vi blitt vant til. Det føles litt som en unormalt varm påskeferie på fjellet. Solcellepanelet fungerer nesten på samme måte. Akkurat IKKE lenge nok, samme hva du trenger strømmen til.
Kakerlakkene er jeg ikke vant til, dagens ord fra Kjersti er: Spray og drep! Vi har gått til storinnkjøp av insektdreper, og bruker den flittig. Vi har nemlig fått høre av de innfødte at det hindrer slangene og skorpionene fra å komme inn under dørsprekken din. Det vi fikk vi vite igår, og da gikk det med nesten en hel boks med engang vi kom hjem. Ikke helt vant til mangelen av alt. På lørdag skal jeg maile fattern, og få tilsendt de sakene vi absolutt vil ha hjemmefra, for det er noe som er litt digg. Saus, for eksempel, da ris utgjør 75% av dagens matinntak. Vi har jo prøvd å ta med matpakketradisjonen fra Norge, men de ser bare rart på oss, og matpakke er strengt tatt faktisk ikke noe særlig.
Hva har vi gjort resten av kvelden da, det er jo helt utrolig at tida går, men det gjør den, den går fort. Og allikevel, vi satt nettopp og snakket om hva vi gjorde på den her tida for ei uke sia. Og da var samtlige ute med hver sine vennegjenger og spiste siste norske måltid på ei god stund. Og akkurat DET føles så sjukt lenge sia. I helga drar vi til Tanga, synonymet for internett- så da blir det masse blogg :D
god natt, jeg er plutselig blitt så seint oppe, nå da jeg er blitt så aktiv på bloggskriving...
over og ut-
Gudstjeneste og øl i lunsjpausen
Idag er det 5. februar, strømmen har gått, igjen- og det er helt sinnsjukt varmt. Vi klarer ikke å gjøre noe, for varmen er så intens, og viftene er selvsagt ikke igang, så vi håper strømmen kommer tilbake før vi legger oss, for nå er det mindre levelig. Idag har vi vært på gudstjeneste, og blitt vist fram for byen, sånn at de slipper å stirre på oss hver gang vi passerer på gata. Men så var det lunsjpause, og alle vi skulle spise med lærerne. Og i spisehallen sto det bord fullt av øl. Til LUNSJ! På SKOLEN! Dette syns vi var litt merkelig. Etterpå snakka vi med lokalbefolkningen, og de fortalte oss ett og annet om måten å leve på her, blant annet at her er det vanlig å slå damene for å vise sin kjærlighet. Snakker om!
VI har fått vite hvilke giftige slanger som fins i byen, hvilke edderkopper og krokodiller, hvilke skorpioner og andre utysk vi skal passe oss for.
Vianey fortalte også at HVIS det skulle være sånn at man fester på en ukedag, da forskyver man dagen derpå. Man hopper ikke opp ved morgengry og jobber seg gjennom skallebanken, man blir i senga til man føler seg bedre. Jeg gjentar, that`s Africa, baby.
Hakuna Matata-
VI har fått vite hvilke giftige slanger som fins i byen, hvilke edderkopper og krokodiller, hvilke skorpioner og andre utysk vi skal passe oss for.
Vianey fortalte også at HVIS det skulle være sånn at man fester på en ukedag, da forskyver man dagen derpå. Man hopper ikke opp ved morgengry og jobber seg gjennom skallebanken, man blir i senga til man føler seg bedre. Jeg gjentar, that`s Africa, baby.
Hakuna Matata-
Creepy night
Jepp, middagen er vel overstått, og vi blir stadig tøffere i trynet med hensyn til maten. Idag spiste samtlige kylling, så da får vi se hvem som blir dårlige i magen i løpet av natta. Jeg pussa tenna i springvann, og Linn O_oa på meg. Jeg føler meg så kul. Ikke fullt så kul følte jeg meg når jeg satt på do for å bæsje, og det sånn at man blir glad når man endelig begynner å bæsje, for det har liksom kroppen holdt igjen. Uansett, jeg satt på do for å bæsje da jeg ser, for første gang i mitt liv, en kakerlakk. Og dette var en voksen en. Og den kom rett mot meg, jeg tror den enset frykten. Det er lenge siden jeg har følt meg så jentete. Det var hyling og skriking og krangling om hvem som skulle ta den, og jeg taper hver eneste gang vi ender opp med et stein-saks-papir-battle, så jeg overga meg frivillig, og bega meg etter mye om og men inn på do med et rødvinsglass så langt foran meg som jeg overhodet kunne strekke armen. Og hvor skummelt det enn var å være nær dette über-ekle dyret, så ble det ENDA eklere når jeg satte glasset over det. Den ble helt rabiat, og sprang rundt i sirkler i 200km/t, og så ut som det skulle tygge seg gjennom glasset. Vi døpte den Kurt Oddekalv. Satte et glass honning oppå rødvinsglasset, og ba den kose seg til imorra. Nå syntes vi at vi hadde toppet tøffhetsgrensa maks, men når jeg skulle vaske henda, satt det en oransj frosk og stirret på meg. Denne var mer søt en ekkel, men sterke farger på dyr er ikke noe videre innbydende, så vi kasta den ut. Nå er det virkelig kvelden, vi sitter inni hver vår myggnetting og skriver dagbok. Så da tar jeg kvelden, ute er det svart som i sekken.
Vi ble tilbudt å kjøpe et barn her, som kunne få bo her på skolen, bare vi sørget for å betale for det. Det er sjukt.
Cheerio, Miss Sophie
Vi ble tilbudt å kjøpe et barn her, som kunne få bo her på skolen, bare vi sørget for å betale for det. Det er sjukt.
Cheerio, Miss Sophie
Show-off i Korogwe
Idag, 4. februar- har vi altså sovet lenge. Ryddet i sakene våre, snakket Mr. Mgoma, fått beskjed om å gjøre som vi vil, reise og oppleve Tanzania, og dra hjem som god reklame for landet. Nå sitter vi i stummende mørke, igjen, for nå gikk strømmen. Det er merkelig hvor lite som kan uroe oss, nå som jeg føler at jeg har vært gjennom den ene krisa etter den andre. Thomas Dybdahl- one day you`ll dance for me, New York city på pc-en og kortspill gjør kvelden levelig. Vi venter på Mr. Mgomas utsendinger, da vi er invitert dit på middag klokka halv sju-sju, og klokka nå er halv åtte. Det er vel dette vi kaller african time. Fungerer nokså likt som finnmarkstida. De har noe til felles der, samene og afrikanerne. Det er liksom ingenting å rekke, verken på steppene eller vidda.
Vi har vært rundt og kikka på skolen, gått inn til byen for å handle vann (som det går MYE av), og det er vel stort sett det som er skjedd idag. Vi har lekt litt med ungene, tja, rusla rundt, tatt folk i hånda, kommet ned etter gårsdagen. Skrevet dagbok, og lest hilsener hjemmefra.
Peace out-
Vi har vært rundt og kikka på skolen, gått inn til byen for å handle vann (som det går MYE av), og det er vel stort sett det som er skjedd idag. Vi har lekt litt med ungene, tja, rusla rundt, tatt folk i hånda, kommet ned etter gårsdagen. Skrevet dagbok, og lest hilsener hjemmefra.
Peace out-
Framme :) :/ :(
Etter langt og lenger enn langt, kom vi fram, og nå var det klart at utmattelsen var nær. Dette føles veldig godt å skrive om idag, når det har gått en dag, vi har sovet en skikkelig natt søvn i en seng, og spist litt. Men igår når vi kom hit, satt tårene løst hos flere. Det er en spartansk livsstil vi nå skal leve, det er skummelt første gang vi må skjære brød på benken, gå ut i beste malariatid (type skumring), sjekke doen for frosk. Ja, begeret var rett og slett fullt, og alle fire var saktens enige om at akkurat nå hadde det vært godt å dra rett hjem igjen. Men så skjer det som alltid skjer, eller i alle fall som oftest, man får sovet, hentet seg inn igjen, sola kommer og man blir glad og fatter nytt mot. Jeg antar at vi vil møte flere knekker, men vi er nå fire stykker, og får bare kjempe oss gjennom det i lag. At strømmen går over hele byen, at vannet er mørkebrunt i springen, vi har nok innfunnet oss med det. Bring it on, ser jeg bare, for nå er jeg full av entusiasme.
Gimme gimme (more)
gimme (more)
gimme gimme (more)
Gimme gimme (more)
gimme (more)
gimme gimme (more)
Trøtte Tøtter Til....Korogwe
Neste etappe var fra Dar es Salaam til Korogwe. Nå merket vi at reisinga begynte å ta på kroppen, og det skulle bli godt å komme fram til der vi faktisk skulle bo, og legge fra oss bagasjen. Fire trøtte jenter duppet elegant med hodet fra tid til annen, for å lene seg med hodet mot vinduet var ikke det mest behagelige, og nakkestøtter er oppskrytt. Dette blir det sove- og siklebilder av.
Men utrolig mye artig å se, det er så mange små samfunn som lever av hva da? Hele veien gikk det folk i grøfta, midt i ødemarka på vei til tilsynelatende ingenting. Eller, gikk var å ta hardt i, det var mer spasering. Her er det ikke mye powerwalking ute og går, folk er bedagelige og allikevel i en sånn shape at Gro med hele helsedepartementet i ryggen, ville jubla.
Vi stoppa i en liten landsby for å fylle luft i dekka, og da slakta de en geit til ære for oss. Stakkars Kjersti holdt på å spy. Så mye for heder og ære.
Litt mer soving, også PANG!!! Det var en dekkeksplosjon som fikk solbrillene til å skvette veggimellom, også sikkelet da. Kilde til flau og lattermild stemning. In the middle of nowhere sto vi, med tre dekk, og følte en urettferdig behandling ovenfra, da ulykken ser ut til å følge oss. Men det ordna seg til slutt, forbipasserende syns nok det var hysterisk festlig med 4 hvite jenter i grøftekanten med en kaputt bil, men vi tok det med et smil. Vi har jo til nå tross alt bare fått et fly kansellert, stått over to netters søvn, ikke fått tatt ut de pengene vi absolutt burde ha, og endt opp i grøftekanten uten å vite hvordan vi skulle komme oss videre.
Etter mye om og men, fantes det visst et reservedekk under all bagasjen vår. Måtte de stå og klø seg i hodet i tjue minutter og stirre på et søndersprengt dekk FØR de skjønte at de måtte skifte det?
Men utrolig mye artig å se, det er så mange små samfunn som lever av hva da? Hele veien gikk det folk i grøfta, midt i ødemarka på vei til tilsynelatende ingenting. Eller, gikk var å ta hardt i, det var mer spasering. Her er det ikke mye powerwalking ute og går, folk er bedagelige og allikevel i en sånn shape at Gro med hele helsedepartementet i ryggen, ville jubla.
Vi stoppa i en liten landsby for å fylle luft i dekka, og da slakta de en geit til ære for oss. Stakkars Kjersti holdt på å spy. Så mye for heder og ære.
Litt mer soving, også PANG!!! Det var en dekkeksplosjon som fikk solbrillene til å skvette veggimellom, også sikkelet da. Kilde til flau og lattermild stemning. In the middle of nowhere sto vi, med tre dekk, og følte en urettferdig behandling ovenfra, da ulykken ser ut til å følge oss. Men det ordna seg til slutt, forbipasserende syns nok det var hysterisk festlig med 4 hvite jenter i grøftekanten med en kaputt bil, men vi tok det med et smil. Vi har jo til nå tross alt bare fått et fly kansellert, stått over to netters søvn, ikke fått tatt ut de pengene vi absolutt burde ha, og endt opp i grøftekanten uten å vite hvordan vi skulle komme oss videre.
Etter mye om og men, fantes det visst et reservedekk under all bagasjen vår. Måtte de stå og klø seg i hodet i tjue minutter og stirre på et søndersprengt dekk FØR de skjønte at de måtte skifte det?
White girls in Africa
Når vi våkna på morrakvisten var vi på vei over Kilimanjaro, og du verden- nå var vi i AFRIKA!!! All bagsjen vår kom sammen med oss (halleluja) så da var visumkø neste mål. Å gi fra seg passet uten å vite hvor det tok veien var skommelt. Men alt gikk jo bra, vi har vel hatt vår brøkdel uflaks (tenkte vi). Ute ble vi møtt av Mr. Vianny, Idi og en jeep AKKURAT sånn som man ser på tv fra safari i Afrika. Vi måtte vel smile litt skjult oss i mellom da vi kom som hvite mennesker til det ukjente land, og blir møtt av akkurat det bildet vi hadde lagd oss oppe i hodet. Første stopp, the shopping mall (trodde vi, ja), men de lo godt av oss da vi hoppet ut av bilen og trodde første og beste skur var the mall. Der skulle de jo bare kjøpe varseltrekanter til bilturen hjem. Dette lover godt, tenkte vi. Neste busskur var simkort-skuret. Her kjøpte vi simkort til hele gjengen, som selvfølgelig fungerte omtrent akkurat like bra som kollektivtilbudet her, ca. når det vil.
Vi fikk ikke tatt ut penger av noe størrelse i noen av bankene, VISA er nesten i fremmedordboka. Men det var utrolig spennende å være her, å være igang, å være så annerledes. Etter å ha blitt glant på i time ut og time inn, innså vi at vi bare måtte stirre tilbake. Jeg og Kjersti satte oss på en benk og observerte det Kjersti omtalte som Kiwi-Bob. Fritt etter Kjersti: «I Norge er det en mann som går fra Kiwi til Kiwi-butikk og sjekker ut om noen varer er gått ut på dato, så han kan få dobbelt pris igjen. Men det stopper ikke der, han noterer NÅR varene går ut på dato, sånn at han kan komme tilbake»! Dette syns vi begge var imponerende, men så så det ut som om noen gamle kiwi-bukser hadde gått i en fretex-container, for der kom det visseligen et par gående. Nei, vi måtte bare slå fast at Kiwi-Bob goes abroad. Vet ikke om han lykkes så godt med å få dobbel pris tilbake i Afrika. Vet ikke om han lykkes så godt med å finne Kiwi i det hele tatt.
Kjøp kjapt trygt og billig-
Vi fikk ikke tatt ut penger av noe størrelse i noen av bankene, VISA er nesten i fremmedordboka. Men det var utrolig spennende å være her, å være igang, å være så annerledes. Etter å ha blitt glant på i time ut og time inn, innså vi at vi bare måtte stirre tilbake. Jeg og Kjersti satte oss på en benk og observerte det Kjersti omtalte som Kiwi-Bob. Fritt etter Kjersti: «I Norge er det en mann som går fra Kiwi til Kiwi-butikk og sjekker ut om noen varer er gått ut på dato, så han kan få dobbelt pris igjen. Men det stopper ikke der, han noterer NÅR varene går ut på dato, sånn at han kan komme tilbake»! Dette syns vi begge var imponerende, men så så det ut som om noen gamle kiwi-bukser hadde gått i en fretex-container, for der kom det visseligen et par gående. Nei, vi måtte bare slå fast at Kiwi-Bob goes abroad. Vet ikke om han lykkes så godt med å få dobbel pris tilbake i Afrika. Vet ikke om han lykkes så godt med å finne Kiwi i det hele tatt.
Kjøp kjapt trygt og billig-
Heat 1, heat 2, heat 3 Heathrow- Dar es Salaam
Vi tok av 2. februar, og landa den 3. februar. Denne flyturen var fantastisk, jeg gleder meg allerede stort til hjemreisa :) Stort og behagelig fly, filmer i ryggen på setet foran, mat mat og mer mat, og superhyggelig og all-male flyverter. Og hele veien gikk det i: «Care for anything more, Love?» «What would you like, Madam?» «Spice girls tickets.» Love, darling, sweetie, honey, det gjør ikke meg noe å bli kalt dette med jevne mellomrom altså.
-Care for anything, Love?
-It`s me, George!
(schweppes-reklamen, hvis du ikkje tog an)
-Care for anything, Love?
-It`s me, George!
(schweppes-reklamen, hvis du ikkje tog an)
lørdag 2. februar 2008
2. Kapittel, Heathrow
Jeg maa proeve aa gjoere innleggene mine litt kortere, ellers kommer ingen til aa orke aa lese dem :p
Naa har jeg endelig kommet meg paa internett, etter en hasardioes natt i norsk uvaer :/
Hva moette oss paa Vaernes? INGENTING! Null info, null mat, null service, MASSE vaer :)
Vi satt i 6 gode timer og kosa oss foer vi fikk paa det rene at det kom IKKE til aa gaa noe fly, hvilket jeg kunne informert om maaange timer foer. Buss var neste alternativ, og jeg sover jo ikke noe godt paa buss... saa naar vi endelig kom oss til Gardermoen var Maren sliten og gretten, noe familien fikk merke, men takk for at dere kom. Merker at jeg blir sentimental naar jeg sitter her, og det er litt for sent ;)
Ogsaa, manko paa penger, jeg hadde jo planlagt aa bruke en helaften paa aa gjoere alt jeg skulle paa internett i casa Grorud, IKKE sjokke rundt og oppleve (det professor Gunnestad saa flott har laert oss om) det phase of shock allerede tjue minutter ut av Trondheim by ;p
Vel vel, manko paa penger foerte til et nytt stadium av hektisk roede kinn, hoey puls, og raske, men akk saa ukontrollerte bevegelser... Igjen ble Paal min redningsmann, som via tlf, administrerte min nettbank og overfoerte penger i hytt og gevaer :) med mindre jeg ikke har noen penger neste gang jeg drar kortet, saa er jeg deg evig takknemlig!
Naa var jeg i ferd med aa gaa tom for penger paa betalingsnettet her, og var IGJEN paa vei til nye hoyder av stress, men innsaa at her det verdt aa bruke tre og en halv pund paa aa slappe av paa facebook, og mailen og forum, saa jeg casha inn :)
Mangelen paa soevn gjoer meg nok unoedvendig sutrete, og jeg innser at jeg kanskje ikke er noe emne for finnmarkslopet after all... I skrivende stund foeler jeg virkelig at selv om humoeret kanskje er taalelig greit, er sovnen i ferd med aa knekke meg, og jeg tror man kunne skrevet en god avhandling om adferdspsykologi ved aa foelge meg idag :p
NEI, saa ille er det ikke, jeg er overraskende rolig, gleder meg til aa komme fram og komme igang. Jeg er glad i dere alle sammen, kan noen sende blogadressa mi til Ida lillesoster, som er max haaploes aa faa tak i? ;p
- Gaarsdagens ord for dagen var: Det e foillt paa baainn tre. Kainn noen kom og heint bagasjen sin, aellers blir vi noedt te aa staeng heile baainne, og da dele vi ITJ ut naan matkort!!! (god stemning paa Vaernes)
- ord for dagen er: Rolig barn, pappa gjoer saa godt han kan! (kamera er ikke alltid like lette aa haandtere, men hvis du ikke faar tatt det bildet snart, saa er jeg redd det blir et litt stivt smil)
Da avslutter jeg med aa konkludere med at aa korte ned innlegget har jeg IKKE lykkes med :p det er godt jeg har noe aa jobbe med :)
Dar Es Salaam i natt, fem timer paa uviss veg i uviss bil imorra, ogsaa er vi i Korogwe :D :D :D
over og ut-
Naa har jeg endelig kommet meg paa internett, etter en hasardioes natt i norsk uvaer :/
Hva moette oss paa Vaernes? INGENTING! Null info, null mat, null service, MASSE vaer :)
Vi satt i 6 gode timer og kosa oss foer vi fikk paa det rene at det kom IKKE til aa gaa noe fly, hvilket jeg kunne informert om maaange timer foer. Buss var neste alternativ, og jeg sover jo ikke noe godt paa buss... saa naar vi endelig kom oss til Gardermoen var Maren sliten og gretten, noe familien fikk merke, men takk for at dere kom. Merker at jeg blir sentimental naar jeg sitter her, og det er litt for sent ;)
Ogsaa, manko paa penger, jeg hadde jo planlagt aa bruke en helaften paa aa gjoere alt jeg skulle paa internett i casa Grorud, IKKE sjokke rundt og oppleve (det professor Gunnestad saa flott har laert oss om) det phase of shock allerede tjue minutter ut av Trondheim by ;p
Vel vel, manko paa penger foerte til et nytt stadium av hektisk roede kinn, hoey puls, og raske, men akk saa ukontrollerte bevegelser... Igjen ble Paal min redningsmann, som via tlf, administrerte min nettbank og overfoerte penger i hytt og gevaer :) med mindre jeg ikke har noen penger neste gang jeg drar kortet, saa er jeg deg evig takknemlig!
Naa var jeg i ferd med aa gaa tom for penger paa betalingsnettet her, og var IGJEN paa vei til nye hoyder av stress, men innsaa at her det verdt aa bruke tre og en halv pund paa aa slappe av paa facebook, og mailen og forum, saa jeg casha inn :)
Mangelen paa soevn gjoer meg nok unoedvendig sutrete, og jeg innser at jeg kanskje ikke er noe emne for finnmarkslopet after all... I skrivende stund foeler jeg virkelig at selv om humoeret kanskje er taalelig greit, er sovnen i ferd med aa knekke meg, og jeg tror man kunne skrevet en god avhandling om adferdspsykologi ved aa foelge meg idag :p
NEI, saa ille er det ikke, jeg er overraskende rolig, gleder meg til aa komme fram og komme igang. Jeg er glad i dere alle sammen, kan noen sende blogadressa mi til Ida lillesoster, som er max haaploes aa faa tak i? ;p
- Gaarsdagens ord for dagen var: Det e foillt paa baainn tre. Kainn noen kom og heint bagasjen sin, aellers blir vi noedt te aa staeng heile baainne, og da dele vi ITJ ut naan matkort!!! (god stemning paa Vaernes)
- ord for dagen er: Rolig barn, pappa gjoer saa godt han kan! (kamera er ikke alltid like lette aa haandtere, men hvis du ikke faar tatt det bildet snart, saa er jeg redd det blir et litt stivt smil)
Da avslutter jeg med aa konkludere med at aa korte ned innlegget har jeg IKKE lykkes med :p det er godt jeg har noe aa jobbe med :)
Dar Es Salaam i natt, fem timer paa uviss veg i uviss bil imorra, ogsaa er vi i Korogwe :D :D :D
over og ut-
fredag 1. februar 2008
Jamen da.....drar jeg da-
Første reis, Trondheim-Oslo
Nå er sekken pakket, passet kopiert og politistemplet, alle mine eiendeler på lager og i Minas bod, og jeg venter på å slå av pc-en og gå til flybussen...
Begynner det å merkes i magen nå? Jeg tror det, eller så er det mangelen på middag idag. Og så da, for de som leser dette, men som ikke skjønner noe videre av hva som egentlig foregår;
Maren skal til Tanzania!!! Åjada, du misforsto ikke :-) Jeg studerer førskolelærer med friluftsliv på DMMH (Dronning Mauds Minne Høgskolen), går på andre året nu, og har søkt barnehagepraksis i utlandet. Og jamen fikk jeg det ikke, det må være mitt blide åsyn som endelig gir utslag ;p
Mhm, nok om det, jeg skal til Korogwe, en (liten?) by nord i Tanzania, sammen med tre andre spretne frøkner;
Ms Kjersti Lunde Olsen aka. Ålesunds store skrekk,
Ms Linn Therese Anzjøn Dahl aka. Nooooord-Trøndelaaaaag, "veit du kor mange kjendisa som kjæm fra Namsos eller?"
and Ms Sanne Sprang aka. Nei, hun stakk ikke av, hun heter Sprang.
Der skal vi vel leve livets glade dager til Mai, eller sånn ca. Men veien fram til idag har vært så som så. Det var et hardt slag å punge ut for flybillettene. Det var et overraskende lett slag å ta vaksiner (trodde vi), men desto verre å komme tilbake til runde 2 av hepatitt :/ Vi var nok litt kjepphøye da vi troppa opp på vaksinasjonskontoret andre gang. Den sprøyta hadde dødningehode og sang til meg. "Do you want a piece of me". Så nå er det vel ikke akkurat slik at jeg ser fram til runde 3 i Mai, men ingen vits å ta sorgene på forskudd. Malariatablettene, gud forby at vi må gå på de dyre i tillegg, ALDRI har jeg lagt fra meg så mye penger på et apotek, man skulle tro jeg skulle starte sykehus!
Og nå kom jeg på at jeg har glemt å kjøpe mer solkrem. OoO, kanskje de har på flyplassen, gitt :-)
De siste dagene har det gått i norsk mat, jeg nevner i fleng, Finnbiff i viltgryte, hjortestek med cheddar- og rømmegratinerte poteter, GRANDIOSA, selvfølgelig, seibiff med løk. Og ellers har jeg da med meg i sekken, i fall savnet skulle bli for stort:
Rugsprø
Et bilde av en ELG
Hellbillies
"Ikke naken" (norsk film)
Enda et bilde, av Samfundet
Hamsun m.fl.
Afrika-boka mi, som de ønsket, kunne få skrive noen ord (eller mange) i :)
Hvilket bringer meg over på noen kjempefine siste dager sammen med de beste menneskene jeg vet om i Trondheim. Ingrid (og Øyvind) som jeg har bodd sammen med i Januar, og som har dratt til Malmö idag, for å være i barnehagepraksis der, Jill Jeanette- det er så koselig å sitte i ambassaden og drikke te med honning i, at jeg får ikke satt ord på det. Ingrid, som tok med seg hjortestek hjem fra Osterøy, og var så vennligsinnet og delte med oss, det var sååå godt :D, Anne Sofie, som har lånt meg husrom, seng, tannkost- det meste de siste dagene, hva skulle jeg gjort uten deg? ååååånei, nå må jeg skrive gode ord om resten av dere Mina, Heidi, Paal, Marit når jeg har landa i Oslo, for nå må jeg faktisk dra.... uuuæææææ.....
Nå er sekken pakket, passet kopiert og politistemplet, alle mine eiendeler på lager og i Minas bod, og jeg venter på å slå av pc-en og gå til flybussen...
Begynner det å merkes i magen nå? Jeg tror det, eller så er det mangelen på middag idag. Og så da, for de som leser dette, men som ikke skjønner noe videre av hva som egentlig foregår;
Maren skal til Tanzania!!! Åjada, du misforsto ikke :-) Jeg studerer førskolelærer med friluftsliv på DMMH (Dronning Mauds Minne Høgskolen), går på andre året nu, og har søkt barnehagepraksis i utlandet. Og jamen fikk jeg det ikke, det må være mitt blide åsyn som endelig gir utslag ;p
Mhm, nok om det, jeg skal til Korogwe, en (liten?) by nord i Tanzania, sammen med tre andre spretne frøkner;
Ms Kjersti Lunde Olsen aka. Ålesunds store skrekk,
Ms Linn Therese Anzjøn Dahl aka. Nooooord-Trøndelaaaaag, "veit du kor mange kjendisa som kjæm fra Namsos eller?"
and Ms Sanne Sprang aka. Nei, hun stakk ikke av, hun heter Sprang.
Der skal vi vel leve livets glade dager til Mai, eller sånn ca. Men veien fram til idag har vært så som så. Det var et hardt slag å punge ut for flybillettene. Det var et overraskende lett slag å ta vaksiner (trodde vi), men desto verre å komme tilbake til runde 2 av hepatitt :/ Vi var nok litt kjepphøye da vi troppa opp på vaksinasjonskontoret andre gang. Den sprøyta hadde dødningehode og sang til meg. "Do you want a piece of me". Så nå er det vel ikke akkurat slik at jeg ser fram til runde 3 i Mai, men ingen vits å ta sorgene på forskudd. Malariatablettene, gud forby at vi må gå på de dyre i tillegg, ALDRI har jeg lagt fra meg så mye penger på et apotek, man skulle tro jeg skulle starte sykehus!
Og nå kom jeg på at jeg har glemt å kjøpe mer solkrem. OoO, kanskje de har på flyplassen, gitt :-)
De siste dagene har det gått i norsk mat, jeg nevner i fleng, Finnbiff i viltgryte, hjortestek med cheddar- og rømmegratinerte poteter, GRANDIOSA, selvfølgelig, seibiff med løk. Og ellers har jeg da med meg i sekken, i fall savnet skulle bli for stort:
Rugsprø
Et bilde av en ELG
Hellbillies
"Ikke naken" (norsk film)
Enda et bilde, av Samfundet
Hamsun m.fl.
Afrika-boka mi, som de ønsket, kunne få skrive noen ord (eller mange) i :)
Hvilket bringer meg over på noen kjempefine siste dager sammen med de beste menneskene jeg vet om i Trondheim. Ingrid (og Øyvind) som jeg har bodd sammen med i Januar, og som har dratt til Malmö idag, for å være i barnehagepraksis der, Jill Jeanette- det er så koselig å sitte i ambassaden og drikke te med honning i, at jeg får ikke satt ord på det. Ingrid, som tok med seg hjortestek hjem fra Osterøy, og var så vennligsinnet og delte med oss, det var sååå godt :D, Anne Sofie, som har lånt meg husrom, seng, tannkost- det meste de siste dagene, hva skulle jeg gjort uten deg? ååååånei, nå må jeg skrive gode ord om resten av dere Mina, Heidi, Paal, Marit når jeg har landa i Oslo, for nå må jeg faktisk dra.... uuuæææææ.....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
