mandag 31. mars 2008
Livin' da vida loca
Når vi kom til Dar es Salaam, hadde vi ingen andre ambisjoner enn å komme oss så fort som mulig videre til Zanzibar. Now, however, the tables have turned. I skrivende stund sitter jeg i en lekker gedigen skinnstol, med utsikt over hele bukta ved Selander. Vi bor atm i en penthouseleilighet, toppetasjen av et rikmannskompleks. Vi holdt på å få dånedimpen hele gjengen da vi kom hit. Stua er fylt av ibenholtfigurer, antikke tremøbler, og tunge skinnstoler. Det er tak til gulv vinduer over hele stua, terasse som strekker seg 180 grader rundt leiligheten. Et kjøkken som en større enn en moholthybel. Alle soverom med gedigne himmelsenger, eget bad i gresk stil, med steamdusj. Fri tilgang på internett, dette kunne ikke bli bedre, trodde vi. Før vi kikket ned. I førsteetasjen har de privatgym, sauna, jacuzzi og badebasseng. Her kan vi gjerne bare bli. Når vi våknet på søndag morgen hadde de laget pannekaker og ferskpresset fruktsmoothie til oss. De hadde planlagt å ta oss med til Dar es Salaam Yacht Club, det posheste av det posheste. Likevel, begeret rant over når vi oppdaget vaskemaskina. Etter å ha vasket klær middels rene i 2 måneder, ante vi nå muligheten til klær som både så og luktet rent. Dette var bare for godt til å være sant. Men det slutter liksom aldri, det er som et rakettbatteri på nyttårsaften som bare fyrer av en ny når vi begynner å roe oss. Fred og Marilyn, som vi bor hos, er det perfekte paret, med de perfekte jobbene, han er fra Geneve, og jobber egentlig der, men har fått toårs-stilling her. Jobben dekker leiligheten og en splitter ny land cruiser og så mange privatsjåfører de måtte ønske. Hun jobber med menneskerettigheter, og prøver å bedre forholdene her i Tanzania, de er det perfekte par, i den perfekte leiligheten, med de perfekte jobbene, vi klarer rett og slett ikke å finne feilen. I går etter vi hadde vært på yacht cluben, satt vi alle på barkrakker rundt kjøkkenøya og hjalp til med middagen mens vi drakk et glass hvitvin. Jeg tok meg i å tenke at dette er som en moderne og posh utgave av livet med larkins eller noe i den duren, i full harmoni. Haha! Vel vel, plutselig er alt rush for å komme seg til Zanzibar forsvunnet som dugg for solen. Vi er ferdige i praksis, og storkoser oss.
Time to say goodbye
29. Mars var vår aller siste dag i Korogwe, ihvertfall for denne gang, og de siste dagene gikk utrivelig fort. Plutselig satt på en tjåka full buss med 80 stk av ungene fra Hills View i retning Dar es Salaam, og sang Tanzanias utgave av en bussjåfør en bussjåfør, eller hjulene på bussen (det var da voldsomt til norske bussanger. Er busstur en del av den norske kulturarven?), som går som følger:
Elephant elephant
yap yap yap
go to the bus
no no no
why why why?
Because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
osv osv til du blir lei :)
Det var en utfordring av dimensjoner å si hadet til barna, Kjersti måtte ta en avstikker ut i bushen for å tute litt i unormal ugletid, før vi kunne fortsette ned til parkeringsplassen hvor alle sto klare for å ta farvel.
Men vi kom oss nå i veien etterhvert, det skal også nevnes at jeg sto opp kvart over fem, fordi jeg har en tendens til å være treig, så jeg tenkte jeg skulle ha ekstra god tid. Men med engang jeg hadde stått opp, banket det på døra, og etter alle rare hallusinasjoner lariamen (malariamedisinen) har ført med seg, tenkte jeg visseligen at dette måtte være en av disse. Men nei, kvart over fem en lørdagsmorgen sto Tony aka. Vankern på døra. Han skulle låne soltip. Jeg skjønte dessverre ikke et kvidder, og prøvde å få ham til å forklare hva man kunne bruke denne soltipen til. Den finnes tydeligvis i hvit og transparent. Jeg trodde lenge han skulle ha en mopp, men han ristet entusiastisk på hodet. Når han tilslutt fikk forklart at han skulle prøve å merke barnas kofferter før de ble lastet inn i bussen, skjønte jeg at det var tape det var snakk om. Soltip, du liksom. Det er ikke swahili engang. Sikkert esperanto. Vankern er typen til å ta tatt en sånt kurs. Sikkert brevkurs.
Når vi først er inne på fyren, kan det jo nevnes at han hadde pynta seg litt ekstra denne dagen, og stilte i burgunder dressbukse, fersken/kakirutet skjorte. Blassgul og annerledes (selvfølgelig) rutete jakke, og ludvigsekk på ryggen. Vi måtte le, og prøvde å snikfotografere ham. Er det andre som fortjener et ord i anledning take off?
Mr. Mgoma, lommemannnen i egen person, er en skrue så underlig at han kan ike beskrives, han må oppleves. Denne mannen ser ut som han prøver å skremme deg med latteren sin, han har faktisk en hel rekke likhetstrekk til gorillaen, sjåføren til Sheikh Ben Redik Fy Fasan i Flåklypa Grand prix. Han har grått hår som kommer ut av ørene.
Flora, en av butikkdamene i byen, som vi utvekslet nummer med når vi forlot the crime scene, og som vi nå misenker for å være lesbisk da hun sender underlige kjærlighetserklæringer til Kjersti.
Alle barna skal få en egen blogg, bare jeg husker på det.
MamaMgoma, selvfølgelig, som er den andre halvdelen av et noe underlig par.
Ja, dette er utvilsomt en plass vi kommer til å savne stort, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til Zanzibar. For det gjør vi. Det vi derimot ikke merker så mye til, er hjemlengselen. Vi er rett og slett blitt skap-afrikanere. Men noe vanskelig å blende inn da, det har vi prøvd noen ganger. Uansett, takk for nå, Korogwe.
Elephant elephant
yap yap yap
go to the bus
no no no
why why why?
Because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
osv osv til du blir lei :)
Det var en utfordring av dimensjoner å si hadet til barna, Kjersti måtte ta en avstikker ut i bushen for å tute litt i unormal ugletid, før vi kunne fortsette ned til parkeringsplassen hvor alle sto klare for å ta farvel.
Men vi kom oss nå i veien etterhvert, det skal også nevnes at jeg sto opp kvart over fem, fordi jeg har en tendens til å være treig, så jeg tenkte jeg skulle ha ekstra god tid. Men med engang jeg hadde stått opp, banket det på døra, og etter alle rare hallusinasjoner lariamen (malariamedisinen) har ført med seg, tenkte jeg visseligen at dette måtte være en av disse. Men nei, kvart over fem en lørdagsmorgen sto Tony aka. Vankern på døra. Han skulle låne soltip. Jeg skjønte dessverre ikke et kvidder, og prøvde å få ham til å forklare hva man kunne bruke denne soltipen til. Den finnes tydeligvis i hvit og transparent. Jeg trodde lenge han skulle ha en mopp, men han ristet entusiastisk på hodet. Når han tilslutt fikk forklart at han skulle prøve å merke barnas kofferter før de ble lastet inn i bussen, skjønte jeg at det var tape det var snakk om. Soltip, du liksom. Det er ikke swahili engang. Sikkert esperanto. Vankern er typen til å ta tatt en sånt kurs. Sikkert brevkurs.
Når vi først er inne på fyren, kan det jo nevnes at han hadde pynta seg litt ekstra denne dagen, og stilte i burgunder dressbukse, fersken/kakirutet skjorte. Blassgul og annerledes (selvfølgelig) rutete jakke, og ludvigsekk på ryggen. Vi måtte le, og prøvde å snikfotografere ham. Er det andre som fortjener et ord i anledning take off?
Mr. Mgoma, lommemannnen i egen person, er en skrue så underlig at han kan ike beskrives, han må oppleves. Denne mannen ser ut som han prøver å skremme deg med latteren sin, han har faktisk en hel rekke likhetstrekk til gorillaen, sjåføren til Sheikh Ben Redik Fy Fasan i Flåklypa Grand prix. Han har grått hår som kommer ut av ørene.
Flora, en av butikkdamene i byen, som vi utvekslet nummer med når vi forlot the crime scene, og som vi nå misenker for å være lesbisk da hun sender underlige kjærlighetserklæringer til Kjersti.
Alle barna skal få en egen blogg, bare jeg husker på det.
MamaMgoma, selvfølgelig, som er den andre halvdelen av et noe underlig par.
Ja, dette er utvilsomt en plass vi kommer til å savne stort, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til Zanzibar. For det gjør vi. Det vi derimot ikke merker så mye til, er hjemlengselen. Vi er rett og slett blitt skap-afrikanere. Men noe vanskelig å blende inn da, det har vi prøvd noen ganger. Uansett, takk for nå, Korogwe.
Den store klassefesten!
Nå er vi trygt tilbake i Kororgwe, og igang med innspurtsuka, typ 24.-28. Mars. Denne uka har vi bestemt oss for å prege med kos og moro, og vi synes det går ganske bra. Vi har hatt kosedag med ballongfest, og hele huset har sett ut som et middelmådig amerikansk bryllup. Stilig. Vi kjøpte bananer og sjokolademelk til alle ungene, og kjærlighet på pinne. Med huset fullt av overraskelser, var lista lagt for en dag fylt med kulerunde øyne og svære glis. Og ganske riktig, disse ungene viste seg å være veldig glad i overraskelser. Det var slurping av sjokolademelk, og bananskall i alle retninger, og røde kjærlighet-på-pinne-munner. Lykkelige barn var en fryd å se, og vi fylte opp sofaen med koseunger, og koste det vi makta. Idag har det bare vært pakking og frivillig oppmøte i barnehagen, og alvoret har begynt å sige innover oss. Det blir ikke særlig moro å reise fra disse barna, spesielt ikke de som vi vet ikke har noe særlig lys framtid i møte, men samtidig så ser vi selv fram til en fantastisk måned på Zanzibar og i Dar es Salaam. Vi skal på barnehjem, og vi skal slange oss på stranda, og vi skal svømme med delfiner og snorkle og slikke sol. Og alt det vi har gledet oss til å gjøre når vi kommer hjem, det har fullstendig begynt å blekne, jeg antar at når vi har vært ei stund på Zanzibar, kommer vi til å begynne å savne Korogwe stort. Denne ingenmannsplassen som vi har lært å kjenne og blitt vant til, og ja, sågar glade i. Vi har rett og slett blitt vant til alle de tingene vi sterkt mislikte når vi kom hit. Den stekende heten, african time med all venting det førte med seg, mangel på kontakt med omverdenen, mangel på alt vestlig. Stirring og peking, og følelsen av å være viktig. Å kunne snakke om hva vi vil, og hvem vi vil, akkurat hvor vi vil, det kommer vi alle til å samle. Når jeg plutselig var omringa av hvite mennesker i Arusha (turisthovedstaden) og ikke visste hvor nordiske noen var, så kunne man plutselig ikke si noe, og vi som har vært vant til å snakke om fjert og rare tær hvor åpenlyst som helst. I Pangani var vi sammen med ei dansk dame, og jeg tok meg stadig vekk i å snakke om det faktum at jeg satt vis à vis ei dame i 60-åra uten BH, helt til noen sparka meg hardt foten, og forma med leppene at hun forsto sannsynligvis bablinga mi. Da fikk solbrentheten min straks en ekstra nyanse. Jeg tror nesten jeg fikk feber.
Safari m. m.
Bussen oppover gikk ganske greit. I Same, eller kanskje litt før, fikk jeg en maasaii ved min side (ja, jeg ser humoren), og han sovnet momentant og begynte ganske fort å sikle på skulderen min. Vi har bilde av det! Så kom vi oss til Arusha, fikk sjekket inn på hotellet, og ganske fort bekreftet av våre to guider og sjåfører på turen var masaaier. Dette synes vi er rasende festlig, i det hele tatt er vi litt fascinert av masaaier. Vår maasai hadde bildekk som sko, med to små spyd opp mellom tærne. Jaja, tenkte vi, om vi ikke ser noen spennende dyr på turen, så er jo dette et syn verdt å fortelle om.
Men allerede første dagen følte jeg at vi fikk valuta for pengene. Ikke i form av ville dyr i vesten, men Maren holdt en slange i reptilparken vi stoppet i. Jepp, det er aldeles sant.
Maren+ sandsnake = sant
Nå skal det legges til historien at sandsnaken er kjempeliten og søt, og nesten alle andre turte også å holde den. Men jeg holdt den nesten til sist, så den var aldeles overivrig og kosete, snodde seg rundt halsen min og beundret håret mitt på nærmere hold enn meg selv. Og da var det vel nesten så Maren gikk over i hyperventilering, men vi ble gode venner etterhvert, jeg og lilletassen. Også fikk vi holde små krokodillebebier, og det var en myk oppvarming før slangesekvensen. Dessuten hadde vi alle forestilt oss på forhånd at det kom til å være en svæææær pyton, og det var det jo slett ikke.
Da bar det videre til Tarangire, som var første naturreservat. Vi syns vi måtte kommentere at alle fjellene så mistenkelig ut som pyramider, kanskje vi var blitt rundlurt, og hadde kjøpt oss en safari i Egypt? Ikke før hadde vi tenkt tanken før vi på høyre hold fikk øye på en hel kamelkaravane. Ja, se her, så lett var det å lure nordmennene. Men like fullt, vårt første eksotiske dyr.
Nr. 1: Kamel; Camel;
Tett etterfulgt av
Nr. 2: Stork;
Bare tre minutter inn i parken så vi den første elefanten. Stemninga var til å ta og føle på i bil1, selv om elefanten var hundrevis av meter unna og sto med rumpa mot oss. Guiden prøvde å ymte frampå om at vi heeeelt sikkert kom til å se mange flere elefanter, mye nærmere, men han snakket til døve ører. Her måtte vi bare suge inn opplevelsen av vårt første ville dyr i sitt naturlige habitat. Å fy flate!
Nr. 3: Elefant; Elephant; Temba.
Når vi endelig tok sjefsavgjørelsen å fortsette videre innover, var det ikke lenge før vi så både
Nr. 4: Struts
Nr. 5: Marekatt
Nr. 6: Empala
og Nr. 7: Villsvin
Til lunsj fikk vi beskjed om å passe godt på maten vår, for da var vi omringet av frekke små
Nr. 8: Silkeapekatter
som gladelig forsynte seg av maten uten noen som helst sin velsignelse. Dette fikk Morten fort føle på kroppen, som ble 4 skiver fattigere på et mikrosekund. Men her satt vi altså, og spiste lunsjen vår på toppen av en klippe, med følelsen av å være en del av crewet i løvenes konge. Foran oss strakte mil på mil med afrikansk steppe seg ut, delt av en elv som buktet seg grasiøst så langt øyet kunne se. Ute på steppene gresset sjiraffer og vannbøfler, i elva sto en flokk elefanter og blåste vann. Og her satt vi, omringet av frekke silkeaper (herr Nilsson) og spiste lunsj. Det var sånn ca. på dette tidspunktet vi alle ønsket oss praksis på Byåsen, i sludd og vind, hvis jeg ikke tar feil.
Nr. 9: Sjiraff; Giraffe;
Nr. 10: Bøffel; Buffalo
Vel ute på veien igjen, så vi det vi trodde var en liten babyantilope, men som viste seg å være
Nr. 11: DikkDikk
den aller minste typen antilope, og den var pittepitteliten. Og hoppet i vei akkurat sånn som antiloper skal gjøre. Festlig. Nå var det dags for sjiraff og elefant på nært hold, masse sjiraff og elefant. Disse dyrene er så mektige, vi var målløse og utrolig fascinerte over dette synet. Men plutselig fikk den ene guiden beskjed over safari-guidenes intranett om at det var observert leopard. Så da var det bare å få sus i serken, og fart på Defenderen, og gi gass. Og etter å ha stirret intenst inn i en busk i tjue minutter, prøvd å se i kikkert, prøvd å ta bilder, for så å zoome inn og se om vi kunne se noe spennende (selvfølgelig uten å lykkes), kom de fram av seg selv. Det var et par, som sikkert prøvde å få seg litt privatliv i buskene, men det går ikke, ikke engang off season i Tarangire National Park.
Nr. 12: Leopard;
Du verden så imponerte vi ble, og aldeles metta med inntrykk, klarte vi bare å ta bilder av trær og natur på vei hjemover. Og kanskje en og annen masaai.
Andre dag var det duket for Ngorongoro, krateret. Ida og Rune har kjøpt seg en bok om Ngorongoro, men den lå trygt forvart i Dar es Salaam på denne turen. Er det ikke typisk?
Idag satset vi alle kort på Zebra, og hadde egentlig ikke høyere forhåpninger enn det. Og du, hvor deilig er det ikke å legge list lavt, også bli kjempeimponert over alt det flotte man opplever. Allerede på vei opp i krateret så vi en død hyene i grøfta.
Nr. 13: Hyene
Denne skriver jeg bare opp allerede nå, fordi vi så mange flere, høyst levende hyener nede i krateret. Stygge dyr. Og zebraen så vi også noen av. Noen hundre.
Nr. 14: Sebra; Zebra;
Like fascinert da vi så den første, men med litt mer tiltro til Mr. Guide idag, når han betrodde oss at like sikkert som vi fikk se elefanter og sjiraffer nærme igår, kom vi til å se sebraer nærme idag, tøffa vi videre.
I Ngorongoro kjørte vi nesten i kø med andre safaribiler, og tør ikke tenke på åssen ståa er her I turistsesongen. Men moro var det da lell. Vi fikk se
Nr: 15: Flodhest; Hippopotamus
Nr: 16: Levende hyene (telles den som enda en art? Kanskje ikke)
Nr: 16: Great gaselle
Nr: 17: Flamingo
Nr: 18: Neshorn; Reynold;
Vi hadde vel i vårt stille sinn hatt håpet, men aldri våget snakke høyt om det, men så kom det helt store! Dyrenes konge lå og slikket sol i grøfta (nei, ikke elg).
Nr. 19: Løve; Lion; Simba
Dette dyret er så mektig, vi snakka om det senere, vi hadde liksom ikke trodd vi skulle ha den helt store fascinasjonen for løva, men den er så altoppslukende at vi måtte minnes på å puste. Men plutselig kom det ny beskjed over safariguidenes intranett om at det var observert cheetah, så et dusin små safaribiler i diverse kamuflasjefarger satte fart og ruste bortover steppene. Det tok oss litt tid, men etter ei tid oppdaget vi mellom
Nr 20: Gnu; Wildebeest;
Nr. 21: Gepard; Cheetah;
Den lå mellom en flokk likegyldige gnuer og tygget på lunsjen sin. Et stykk bøffelbarn? Jeg vet ikke!
Nå kom stormen, og vi stakk av så fort vi maktet, for å ikke bli gjennomvåte inkludert i prisen. Den andre bilen var ikke like gira på å reise som oss, og vi stoppet i utkanten bare for å peke og le av en stk green defender i vill fart med en mørkegrå sky og aggressivt regnvær etter seg. Haha.
Lake Manyara, dag 3, nå kjente vi at det var godt at denne safarien skulle vare 3 dager og ikke 3 uker. Her var det ikke så mye nytt å se, vi så flodhestene mye nærmere, også så vi indere risikere livet for å fotografere flodhester og kaste søppel i et naturreservat. Vi anmeldte dem til safaripolitiet, over safariguidenes intranett. Vi så også en syk og redd elefant, en haltende sjiraff og treklatrende løver. Nå var dagen over, og vi sov godt på vei hjem til Arusha. Fulle av inntrykk, og storfornøyde med safari.
Men hva ventet oss i Arusha? Vel inne på hotellrommet dro jeg fra gardinene og åpnet vinduet, og fra alle retninger strømmet Akudo- toner inn. Var jeg i ferd med å bli paranoid? Neida, vi så nemlig plakatene når vi kom byen før safarien, men hadde bestemt oss for å late som ingenting. Men det gikk jo nesten ikke an når vi tydeligvis hadde fått konserten rett utafor bopelen. Etter vi har kjøpt kassettene, og kassettspilleren, har vi jo faktisk begynt å venne oss til/like denne musikken. Vi dro på tokt, en liten research i nabolaget, for å prøve å finne konsertlokalet. Konsertlokalet var en stadion, derfor god lyd. Og gjett om gutta var overraska over å se oss. De må jo tro at de blir forfulgt, at vi reiser land og strand rundt for å se konsertene deres. Vi prøvde å forklare at vi hadde vært på safari, og at det var helt tilfeldig at vi bodde i nærheten, men vi så akkurat hvor mye de kjøpte av den historien. NADA! Også var den sann, attpåtil. Makan! Gutta lo av oss, og jentene himla med øya. Men det var nå trivelig lell.
Da var plutselig Arushaturen vår over, og vi vendte nesa hjemover på en særdeles utrygg og treg buss. Når vi nærmet oss heimen, begynte vi å få ganske mye mark i beina, tresmak i rumpa og ble rammet av akutte fjortisfakter med tilhørende fnising. Og omtrent på denne tiden så den langfingra jyplingen i setet bak meg sitt snitt til å snike litt i posen jeg hadde framme på gulvet hos meg, og stikke av med lommeboka mi. Dette satte jeg ikke videre pris på, men til alt hell hadde jeg nå i alle fall kameraet med alle safaribildene og mobilen i fanget. So long, sucker!
Men allerede første dagen følte jeg at vi fikk valuta for pengene. Ikke i form av ville dyr i vesten, men Maren holdt en slange i reptilparken vi stoppet i. Jepp, det er aldeles sant.
Maren+ sandsnake = sant
Nå skal det legges til historien at sandsnaken er kjempeliten og søt, og nesten alle andre turte også å holde den. Men jeg holdt den nesten til sist, så den var aldeles overivrig og kosete, snodde seg rundt halsen min og beundret håret mitt på nærmere hold enn meg selv. Og da var det vel nesten så Maren gikk over i hyperventilering, men vi ble gode venner etterhvert, jeg og lilletassen. Også fikk vi holde små krokodillebebier, og det var en myk oppvarming før slangesekvensen. Dessuten hadde vi alle forestilt oss på forhånd at det kom til å være en svæææær pyton, og det var det jo slett ikke.
Da bar det videre til Tarangire, som var første naturreservat. Vi syns vi måtte kommentere at alle fjellene så mistenkelig ut som pyramider, kanskje vi var blitt rundlurt, og hadde kjøpt oss en safari i Egypt? Ikke før hadde vi tenkt tanken før vi på høyre hold fikk øye på en hel kamelkaravane. Ja, se her, så lett var det å lure nordmennene. Men like fullt, vårt første eksotiske dyr.
Nr. 1: Kamel; Camel;
Tett etterfulgt av
Nr. 2: Stork;
Bare tre minutter inn i parken så vi den første elefanten. Stemninga var til å ta og føle på i bil1, selv om elefanten var hundrevis av meter unna og sto med rumpa mot oss. Guiden prøvde å ymte frampå om at vi heeeelt sikkert kom til å se mange flere elefanter, mye nærmere, men han snakket til døve ører. Her måtte vi bare suge inn opplevelsen av vårt første ville dyr i sitt naturlige habitat. Å fy flate!
Nr. 3: Elefant; Elephant; Temba.
Når vi endelig tok sjefsavgjørelsen å fortsette videre innover, var det ikke lenge før vi så både
Nr. 4: Struts
Nr. 5: Marekatt
Nr. 6: Empala
og Nr. 7: Villsvin
Til lunsj fikk vi beskjed om å passe godt på maten vår, for da var vi omringet av frekke små
Nr. 8: Silkeapekatter
som gladelig forsynte seg av maten uten noen som helst sin velsignelse. Dette fikk Morten fort føle på kroppen, som ble 4 skiver fattigere på et mikrosekund. Men her satt vi altså, og spiste lunsjen vår på toppen av en klippe, med følelsen av å være en del av crewet i løvenes konge. Foran oss strakte mil på mil med afrikansk steppe seg ut, delt av en elv som buktet seg grasiøst så langt øyet kunne se. Ute på steppene gresset sjiraffer og vannbøfler, i elva sto en flokk elefanter og blåste vann. Og her satt vi, omringet av frekke silkeaper (herr Nilsson) og spiste lunsj. Det var sånn ca. på dette tidspunktet vi alle ønsket oss praksis på Byåsen, i sludd og vind, hvis jeg ikke tar feil.
Nr. 9: Sjiraff; Giraffe;
Nr. 10: Bøffel; Buffalo
Vel ute på veien igjen, så vi det vi trodde var en liten babyantilope, men som viste seg å være
Nr. 11: DikkDikk
den aller minste typen antilope, og den var pittepitteliten. Og hoppet i vei akkurat sånn som antiloper skal gjøre. Festlig. Nå var det dags for sjiraff og elefant på nært hold, masse sjiraff og elefant. Disse dyrene er så mektige, vi var målløse og utrolig fascinerte over dette synet. Men plutselig fikk den ene guiden beskjed over safari-guidenes intranett om at det var observert leopard. Så da var det bare å få sus i serken, og fart på Defenderen, og gi gass. Og etter å ha stirret intenst inn i en busk i tjue minutter, prøvd å se i kikkert, prøvd å ta bilder, for så å zoome inn og se om vi kunne se noe spennende (selvfølgelig uten å lykkes), kom de fram av seg selv. Det var et par, som sikkert prøvde å få seg litt privatliv i buskene, men det går ikke, ikke engang off season i Tarangire National Park.
Nr. 12: Leopard;
Du verden så imponerte vi ble, og aldeles metta med inntrykk, klarte vi bare å ta bilder av trær og natur på vei hjemover. Og kanskje en og annen masaai.
Andre dag var det duket for Ngorongoro, krateret. Ida og Rune har kjøpt seg en bok om Ngorongoro, men den lå trygt forvart i Dar es Salaam på denne turen. Er det ikke typisk?
Idag satset vi alle kort på Zebra, og hadde egentlig ikke høyere forhåpninger enn det. Og du, hvor deilig er det ikke å legge list lavt, også bli kjempeimponert over alt det flotte man opplever. Allerede på vei opp i krateret så vi en død hyene i grøfta.
Nr. 13: Hyene
Denne skriver jeg bare opp allerede nå, fordi vi så mange flere, høyst levende hyener nede i krateret. Stygge dyr. Og zebraen så vi også noen av. Noen hundre.
Nr. 14: Sebra; Zebra;
Like fascinert da vi så den første, men med litt mer tiltro til Mr. Guide idag, når han betrodde oss at like sikkert som vi fikk se elefanter og sjiraffer nærme igår, kom vi til å se sebraer nærme idag, tøffa vi videre.
I Ngorongoro kjørte vi nesten i kø med andre safaribiler, og tør ikke tenke på åssen ståa er her I turistsesongen. Men moro var det da lell. Vi fikk se
Nr: 15: Flodhest; Hippopotamus
Nr: 16: Levende hyene (telles den som enda en art? Kanskje ikke)
Nr: 16: Great gaselle
Nr: 17: Flamingo
Nr: 18: Neshorn; Reynold;
Vi hadde vel i vårt stille sinn hatt håpet, men aldri våget snakke høyt om det, men så kom det helt store! Dyrenes konge lå og slikket sol i grøfta (nei, ikke elg).
Nr. 19: Løve; Lion; Simba
Dette dyret er så mektig, vi snakka om det senere, vi hadde liksom ikke trodd vi skulle ha den helt store fascinasjonen for løva, men den er så altoppslukende at vi måtte minnes på å puste. Men plutselig kom det ny beskjed over safariguidenes intranett om at det var observert cheetah, så et dusin små safaribiler i diverse kamuflasjefarger satte fart og ruste bortover steppene. Det tok oss litt tid, men etter ei tid oppdaget vi mellom
Nr 20: Gnu; Wildebeest;
Nr. 21: Gepard; Cheetah;
Den lå mellom en flokk likegyldige gnuer og tygget på lunsjen sin. Et stykk bøffelbarn? Jeg vet ikke!
Nå kom stormen, og vi stakk av så fort vi maktet, for å ikke bli gjennomvåte inkludert i prisen. Den andre bilen var ikke like gira på å reise som oss, og vi stoppet i utkanten bare for å peke og le av en stk green defender i vill fart med en mørkegrå sky og aggressivt regnvær etter seg. Haha.
Lake Manyara, dag 3, nå kjente vi at det var godt at denne safarien skulle vare 3 dager og ikke 3 uker. Her var det ikke så mye nytt å se, vi så flodhestene mye nærmere, også så vi indere risikere livet for å fotografere flodhester og kaste søppel i et naturreservat. Vi anmeldte dem til safaripolitiet, over safariguidenes intranett. Vi så også en syk og redd elefant, en haltende sjiraff og treklatrende løver. Nå var dagen over, og vi sov godt på vei hjem til Arusha. Fulle av inntrykk, og storfornøyde med safari.
Men hva ventet oss i Arusha? Vel inne på hotellrommet dro jeg fra gardinene og åpnet vinduet, og fra alle retninger strømmet Akudo- toner inn. Var jeg i ferd med å bli paranoid? Neida, vi så nemlig plakatene når vi kom byen før safarien, men hadde bestemt oss for å late som ingenting. Men det gikk jo nesten ikke an når vi tydeligvis hadde fått konserten rett utafor bopelen. Etter vi har kjøpt kassettene, og kassettspilleren, har vi jo faktisk begynt å venne oss til/like denne musikken. Vi dro på tokt, en liten research i nabolaget, for å prøve å finne konsertlokalet. Konsertlokalet var en stadion, derfor god lyd. Og gjett om gutta var overraska over å se oss. De må jo tro at de blir forfulgt, at vi reiser land og strand rundt for å se konsertene deres. Vi prøvde å forklare at vi hadde vært på safari, og at det var helt tilfeldig at vi bodde i nærheten, men vi så akkurat hvor mye de kjøpte av den historien. NADA! Også var den sann, attpåtil. Makan! Gutta lo av oss, og jentene himla med øya. Men det var nå trivelig lell.
Da var plutselig Arushaturen vår over, og vi vendte nesa hjemover på en særdeles utrygg og treg buss. Når vi nærmet oss heimen, begynte vi å få ganske mye mark i beina, tresmak i rumpa og ble rammet av akutte fjortisfakter med tilhørende fnising. Og omtrent på denne tiden så den langfingra jyplingen i setet bak meg sitt snitt til å snike litt i posen jeg hadde framme på gulvet hos meg, og stikke av med lommeboka mi. Dette satte jeg ikke videre pris på, men til alt hell hadde jeg nå i alle fall kameraet med alle safaribildene og mobilen i fanget. So long, sucker!
Paaskemorgen slukker sorgen
Jepp, skjørtet ble ferdig og skjørtet ble bra. Bare litt langt. Jeg ser ut som en mellomting mellom Smiths venn og Jehovas støvsuger. Nok om det. Nå har vi påskeferie, og om vi brukte litt tid på å tenke på påskeferien hjemme, med kakao og krem og påskeegg og appelsin i solveggen, så tegner dette til å bli en påskeferie over all forventning. Så langt har vi allerede vært i paradis, to ganger. Og imorra drar vi på safari. Vel vel, jeg skal fortelle om paradis først, Drifters wood lodges, heter det, hvis noen andre også vil besøke paradis :) Og bussturen dit var så langt du kommer i den andre enden av skalaen, så det var godt å komme fram. På torsdag dro vi til Pangani for å slange oss på stranda noen dager. Etter å ha vunnet veddemålet med jentene om hvor de hvite guttene utenfor den nokså stillestående bussen vår var fra, og håvet inn noen tusenlapper på Uniten. Etter å ha svettet og humpet oss gjennom en busstur langt under komfortsonen, var vi litt frynsete i kantene når vi kom fram til en by som helt klart ikke lå PÅ stranda, og det var ikke en bil i sikte. Den siste timen hadde vi nemlig kommet fram til at selv om vi ikke hadde lagt noen slagplanen for denne ferien, skulle vi bare praie en taxi med en gang vi kom fram, og komme oss på stranda fortere enn svint. Nå gikk, som jeg allerede har nevnt, denne planen ganske obviously i knas. Men rett før underleppene begynte å dirre kom HotHot oss til unnsetning (ja, han heter HotHot). Han driver turistbyrået i byen, og gjør det bra, ettersom han er den eneste. Vi prøvde å formidle at vi ville på stranda, men HotHot var slettes ikke lutter øre. Han ville vise oss alle hotellene i byen, og helst melde oss på en hel liste turistaktiviteter. Vi prøvde å forklare at vi bare skulle være i noen få dager, og at vi aller helst ville komme oss på stranda så fort som mulig, men fortsatt ikkenoe respons. Det var rett før underleppene begynte å dirre igjen at han tok tegninga, og kunne anbefale oss et hotell som lå på en faboulous strand, helt for seg selv 16 km utenfor byen. HVORFOR kom ikke dette forslaget med en gang, tenkte vi?
Vel vel, etter 16 nye humpete kilometer svingte vi inn på Drifters wood lodge. Og omtrent nå satte vi nesten hjertet i halsen. Tett i tett med små bungalower lå omkranset av palmer på en flere kilometer lang øde og hvit strand. Sjømat på menyen første kveld, dette hørtes ikke feil ut. I en hengekøye i solnedgangen lå jeg og ventet på middagen mens jeg hørte på palmesus og bølgesvulp. Og fotograferte i hytt og pine. Her skulle alt foreviges, for vi følte virkelig at vi hadde oppdaget en skatt. Og hva kostet herligheten? Nei, det var vel en 15 dollar natta, inkludert frokost og middag. Vi syns nesten det var for godt til å være sant, men dette var veldig sant. Og bedre skulle det bli. Vi fikk to faste følgesvenner, Faro og Amy, de to hundene som passet på. De fulgte oss på stranda, ødela sandslottene våre før vi var ferdige med dem, sparket sand på oss når vi hadde smurt oss inn med solkrem og var i det hele tatt to herlige vesener. Første dag var vi på stranda og bada og sola oss, og neste dag dro vi ut i båten for å se øya Mazive. Dette var bare en laaaang strand, fullstendig kritthvit, omkranset med turkis hav, og korallrev utenfor det. Vi hoppet ut og snorklet med akvariefisker, haha, utenom Linnsen, som har hatt en dårlig opplevelse med fisker før. Kjersti så en rokke, og opptil flere ganger
trodde vi at vi hadde fått barrakuda på kroken. Som regel var det bare tang, en og annen gang var det steinen på bunnen av havet, men aldri barrakuda. Da hoppet bare sjåføren av båten uti, dykka 15 meter ned og løsna kroken. Dette syns vi var imponerende. Maziwe, strandøya vår, var en sånn en som ble tatt av floa, og dukka opp igjen full av nye skjell to ganger i døgnet. Vi tok derfor 3 runder og finkjemma strandsonen for fine skjell og koraller, så nå har vi fått samla litt, sånn i tilfelle Zanzibar ikke har noe å by på, hihi. Vi tok også en snorklerunde i grunt vann og samla det vi fant av interesse under vann og samla det i bikinien. Ja, det var tre flotte bikinijenter som steg opp av vannet etter en aktiv samlerunde. Jeg tipper vi aktive på samlerfronten når vi var yngre, for dette hadde vi dreisen på. Jeg kan ikke snakke for de andre, men personlig var jeg aktiv på serviett- og viskelærsamlingsfronten. Litt senere ble det også litt pog. Og når jeg tenker meg om, også sånne klistremerker som var inni tyggisen. Sånne av Backstreet boys og Spice girls. Ja, det var tider. Nå har vi altså tatt opp gamle samlerevner, og fylt bikinien til bristepunktet. I tillegg til en bristeferdig bikini, var det noe solbrente vi vendte hjem, for det var ikke akkurat så mye skygge å oppdrive på 2-ganger-i-døgnet-øya. Men du verden så moro vi hadde hatt det, det blir nok mer snorkling på Zanzibar, ja.
Nå er vi tilbake i Korogwe, men bare på pit-stop, imorgen den dag drar vi til Arusha for å dra på safari. Det blir 3 dager i Ngorongoro, Lake Manyara og Tarangire. Vi gleder oss som unger, i Pangani så vi apekatter, og det var så moro det. Jeg gleder meg til å se ville dyr, jippi.
Vel vel, etter 16 nye humpete kilometer svingte vi inn på Drifters wood lodge. Og omtrent nå satte vi nesten hjertet i halsen. Tett i tett med små bungalower lå omkranset av palmer på en flere kilometer lang øde og hvit strand. Sjømat på menyen første kveld, dette hørtes ikke feil ut. I en hengekøye i solnedgangen lå jeg og ventet på middagen mens jeg hørte på palmesus og bølgesvulp. Og fotograferte i hytt og pine. Her skulle alt foreviges, for vi følte virkelig at vi hadde oppdaget en skatt. Og hva kostet herligheten? Nei, det var vel en 15 dollar natta, inkludert frokost og middag. Vi syns nesten det var for godt til å være sant, men dette var veldig sant. Og bedre skulle det bli. Vi fikk to faste følgesvenner, Faro og Amy, de to hundene som passet på. De fulgte oss på stranda, ødela sandslottene våre før vi var ferdige med dem, sparket sand på oss når vi hadde smurt oss inn med solkrem og var i det hele tatt to herlige vesener. Første dag var vi på stranda og bada og sola oss, og neste dag dro vi ut i båten for å se øya Mazive. Dette var bare en laaaang strand, fullstendig kritthvit, omkranset med turkis hav, og korallrev utenfor det. Vi hoppet ut og snorklet med akvariefisker, haha, utenom Linnsen, som har hatt en dårlig opplevelse med fisker før. Kjersti så en rokke, og opptil flere ganger
trodde vi at vi hadde fått barrakuda på kroken. Som regel var det bare tang, en og annen gang var det steinen på bunnen av havet, men aldri barrakuda. Da hoppet bare sjåføren av båten uti, dykka 15 meter ned og løsna kroken. Dette syns vi var imponerende. Maziwe, strandøya vår, var en sånn en som ble tatt av floa, og dukka opp igjen full av nye skjell to ganger i døgnet. Vi tok derfor 3 runder og finkjemma strandsonen for fine skjell og koraller, så nå har vi fått samla litt, sånn i tilfelle Zanzibar ikke har noe å by på, hihi. Vi tok også en snorklerunde i grunt vann og samla det vi fant av interesse under vann og samla det i bikinien. Ja, det var tre flotte bikinijenter som steg opp av vannet etter en aktiv samlerunde. Jeg tipper vi aktive på samlerfronten når vi var yngre, for dette hadde vi dreisen på. Jeg kan ikke snakke for de andre, men personlig var jeg aktiv på serviett- og viskelærsamlingsfronten. Litt senere ble det også litt pog. Og når jeg tenker meg om, også sånne klistremerker som var inni tyggisen. Sånne av Backstreet boys og Spice girls. Ja, det var tider. Nå har vi altså tatt opp gamle samlerevner, og fylt bikinien til bristepunktet. I tillegg til en bristeferdig bikini, var det noe solbrente vi vendte hjem, for det var ikke akkurat så mye skygge å oppdrive på 2-ganger-i-døgnet-øya. Men du verden så moro vi hadde hatt det, det blir nok mer snorkling på Zanzibar, ja.
Nå er vi tilbake i Korogwe, men bare på pit-stop, imorgen den dag drar vi til Arusha for å dra på safari. Det blir 3 dager i Ngorongoro, Lake Manyara og Tarangire. Vi gleder oss som unger, i Pangani så vi apekatter, og det var så moro det. Jeg gleder meg til å se ville dyr, jippi.
tirsdag 11. mars 2008
Rånerunde i Korogwe
Vi har funnet verdens kuleste taxisjåfør. The name is Bon. Bonitex. Det var det jo ikke, men det var det han introduserte seg som. Vi holdt på å knekke allerede da. Navnet var Bonifas Nicholaus, jeg prøvde å dra på med en spøk om julenissen, men er ikke helt sikker på at den landa. Han kjører oss rundt omkring og står og passer på at vi ikke blir rundlurt når vi kjøper brød. Og idag spurte vi om han kunne vise oss en plass vi kunne kjøpe cd-er med akudo impact. Om vi kunne? Han skulle vise oss, og vi fikk se den ene musikksjappa etter den andre. Her var free record shop og platekompaniet på rekke og rad. Bare i kassettvariant. Det er som å være tilbake i gamledager altså, det er ikke cd-er å få kjøpt. Og før vi visste ordet av det, sto vi der med 4 kassetter i hånda. Lykkelige og høye på shoppingrus tok det litt tid før vi innså at vi ikke hadde noe å spille disse kassettene i. Så da var det bare å returnere til musikkaffären for å få tak i en kassettspiller. Bonifas dura i alle retninger, her skulle vi ha det billigste og beste, og aller helst skulle det også virke.
Nå er vi tilbake i stua igjen, lykkelige eiere av 4 kassetter og en boomblaster mini. Så det var 9. Mars, nå begynner virkelig innspurten i Korogwe. Det er godt vi begynner å gjøre oss bemerket ute på vift med Mr. Cool.
Nå er vi tilbake i stua igjen, lykkelige eiere av 4 kassetter og en boomblaster mini. Så det var 9. Mars, nå begynner virkelig innspurten i Korogwe. Det er godt vi begynner å gjøre oss bemerket ute på vift med Mr. Cool.
Inn-døra-prosjektet
Nå har vi blitt så vant til livsstilen her, at vi tar alle små her-og-nå- situasjoner for gitt, men derfor har jeg tenkt at jeg skal prøve å være flink til å skrive ned alle de små episodene som gjør dagen meningsfull, og litt morsom. Slike ting som jeg er helt i risikosonen for å glemme, fordi det begynner å bli så dagligdags for oss. For eksempel den formiddagen jeg og Kjersti skulle ut og handle mat, og skulle praie drosje hjem. Klokka var kanskje halv ett på formiddagen, og der satt hele taxibua og drakk øl. Å heisann, tenkte vi, men prøvde å kapre han som så mest oppegående ut. Med ølflaska på dashbordet svingte vi ut på hovedveien, og klok av skade som vi burde blitt etter vår episode i Dar, satt vi baki og utvekslet raske blikk. Turen gikk som gull, og fra nå av tviler jeg ikke ett sekund på at ikke alle er påvirka av alkohol til enhver tid. Igår drakk vaskehjelpa vår øl til jobben òg, sånn ca. midt på formiddagen en gang. De har i det hele tatt et litt annet forhold til alkohol og jobb og trafikk og alt her.
Vi har også et aldri så lite prosjekt hver gang vi kommer hjem 7 eller senere på aftenen. Å komme hjem etter mørkets frembrudd er det samme som å bli møtt av en liten velkomstkomitè ved døra kalt herr og fru padde. De 3 barnebarna frik frosk. Søskenbarna firfisle, gavmilde grandtante malariamygg og drita fulle onkel nattsvermer. OG VI VIL IKKE HA BESØK!!! Derfor står vi utafor lyset helt til vi har funnet fram nøkkelen, sørger for at alle er klare for innspurten, avholder høytidelig nedtelling, hvorpå den stødigste på hånda springer fram og låser opp døra, mens de tre andre gjør klar for å spurte inn og smelle igjen døra. Vel inne står vi musestille for å høre etter om noen har sett oss, og står rundt et hjørne og fniser. I det hele tatt tror jeg vi gir Gud en god latter.
Vi har også et aldri så lite prosjekt hver gang vi kommer hjem 7 eller senere på aftenen. Å komme hjem etter mørkets frembrudd er det samme som å bli møtt av en liten velkomstkomitè ved døra kalt herr og fru padde. De 3 barnebarna frik frosk. Søskenbarna firfisle, gavmilde grandtante malariamygg og drita fulle onkel nattsvermer. OG VI VIL IKKE HA BESØK!!! Derfor står vi utafor lyset helt til vi har funnet fram nøkkelen, sørger for at alle er klare for innspurten, avholder høytidelig nedtelling, hvorpå den stødigste på hånda springer fram og låser opp døra, mens de tre andre gjør klar for å spurte inn og smelle igjen døra. Vel inne står vi musestille for å høre etter om noen har sett oss, og står rundt et hjørne og fniser. I det hele tatt tror jeg vi gir Gud en god latter.
En fremmed i stua
Tjoho, i skrivende stund sitter jeg med en fremmed person i stua, som ikke kan ett eneste ord engelsk. Det er en merkelig situasjon, og dette er noe vi har snakket om noen ganger, men begrepet pinlig stillhet har fått en HELT ny betydning. Nå har den vel vart i sånn ca. tre kvarter. Jeg har slått opp laptopen, og skriver blogg i stedet, så jeg skal slippe å stirre ut i lufta og nynne på sanger hun uansett aldri har hørt. Denne «hun» må kanskje forklares. Det er altså kona til en av lærerne her, en av lærerne som vi skal ut og spise middag med i kveld, og som bare har forlatt kona si her mens han skulle ned og preike skit med en annen kollega. This perfect gentleman er liksom ikkeno kløpper i engelsk sjøl, så om kona er intetanende, er han helt på jordet. Han går under navnet TregeTom, fordi vi aldri har fått helt taket på navnet hans, og en samtale med ham kan gå noe sånt som dette:
We can meet you outside at 5 o'clock.
Yes.
Okey, but now it is 3 o'clock, you are two hours early.
Yes.
We are just going to do schoolwork, and we have just had lunch, so we can't go to eat yet.
Let me to meet you there.
Okey
Let me to leave her there.
Leave her....?
yes.
Leave her where?
Yes.
NO!!! Where are you going to leave her?
Yes.
Jeg gir opp! Hva skal vi si?
Han bærer navnet TregeTom med rette. Men vi har også en del andre kallenavn.
We can meet you outside at 5 o'clock.
Yes.
Okey, but now it is 3 o'clock, you are two hours early.
Yes.
We are just going to do schoolwork, and we have just had lunch, so we can't go to eat yet.
Let me to meet you there.
Okey
Let me to leave her there.
Leave her....?
yes.
Leave her where?
Yes.
NO!!! Where are you going to leave her?
Yes.
Jeg gir opp! Hva skal vi si?
Han bærer navnet TregeTom med rette. Men vi har også en del andre kallenavn.
Tanga-Kanga
Vi dro på badetur med:
1 stk sjåfør full av ærend og dårlig tid
1 stk forbanna førskolelærer
2 stk masete japser
4 stk håpløse studenter
1 stk verpesjuk mor
20 forventningsfulle unger og
4 forvirra nordmenn
Joda, dette la virkelig lista for en heidundrandes tur, det. En times busstur i en vaklevoren buss, og vi skulle være framme i Tanga, badebyen. Nå skulle det vise seg at denne bussturen var noe av det mer behagelige denne turen, da fikk vi tross alt luft inn vinduene og hadde sovende barn på fanget. Når vi kom fram til Tanga skulle vi slett ikke rett til stranda med barna. Noen av studentene skulle på markedet, sjåføren måtte fikse en forsikring av noe slag, man måtte prøve å få tak i noe mat til barna. I det hele tatt, hundre ærend, og utålmodige unger, og enda mer utålmodige nordmenn, og mest utålmodige japser. Og ikkenoe luft. Stillestående, varm, vibrerende luft som snodde seg opp fra asfalten. Jeg holdt på å få heteslag. Men så, etter nærmere to timer, satte vi nesa mot det som vi krysset alle fingre og tær for at måtte være stranda. Og denne gangen var det virkelig strike og jackpot og julekvelden og 17. Mai på engang. Og blikket til ungene når de fikk se stranda, var ubetalelig. De var så lykkelig, litt farlig lykkelige, for de hadde ikke det fjerneste begrep om hva som skjedde når de kom under vannet med hodet. Flere ganger gikk jeg ut for å svømme med et av barna på ryggen, for så og snu meg, og der så jeg bare toppen av hodet til Mwajuma eller Teresia som hadde fulgt etter meg. Lettere desperat fisket jeg dem opp, og de hev etter luft, og det surklet, og det var hosting og harking, men ingen grining. Her holdt ungene på å drukne, uten å felle så mye som en tåre. Det finner jeg underlig. Jaja, tidevannet kom fort, og det var murt opp til en trapp på stranda, så vi måtte opp av vannet litt i tidligste laget. Men med bare 4 stykker i stand til å svømme, fant vi det litt usforsvarlig å ha 20 barn og 6 voksne plaskende rundt på dypt vann. Etter ei stund var det tid for vende nesa hjemover, og på vei hjem, så vi to hvite gutter på en bensinstasjon vi stoppa. Vi ble så paffe, og stirra så mye alle fire, at vi tok igjen for alt det vi selv er blitt stirret på siden vi kom hit, sikkert.
1 stk sjåfør full av ærend og dårlig tid
1 stk forbanna førskolelærer
2 stk masete japser
4 stk håpløse studenter
1 stk verpesjuk mor
20 forventningsfulle unger og
4 forvirra nordmenn
Joda, dette la virkelig lista for en heidundrandes tur, det. En times busstur i en vaklevoren buss, og vi skulle være framme i Tanga, badebyen. Nå skulle det vise seg at denne bussturen var noe av det mer behagelige denne turen, da fikk vi tross alt luft inn vinduene og hadde sovende barn på fanget. Når vi kom fram til Tanga skulle vi slett ikke rett til stranda med barna. Noen av studentene skulle på markedet, sjåføren måtte fikse en forsikring av noe slag, man måtte prøve å få tak i noe mat til barna. I det hele tatt, hundre ærend, og utålmodige unger, og enda mer utålmodige nordmenn, og mest utålmodige japser. Og ikkenoe luft. Stillestående, varm, vibrerende luft som snodde seg opp fra asfalten. Jeg holdt på å få heteslag. Men så, etter nærmere to timer, satte vi nesa mot det som vi krysset alle fingre og tær for at måtte være stranda. Og denne gangen var det virkelig strike og jackpot og julekvelden og 17. Mai på engang. Og blikket til ungene når de fikk se stranda, var ubetalelig. De var så lykkelig, litt farlig lykkelige, for de hadde ikke det fjerneste begrep om hva som skjedde når de kom under vannet med hodet. Flere ganger gikk jeg ut for å svømme med et av barna på ryggen, for så og snu meg, og der så jeg bare toppen av hodet til Mwajuma eller Teresia som hadde fulgt etter meg. Lettere desperat fisket jeg dem opp, og de hev etter luft, og det surklet, og det var hosting og harking, men ingen grining. Her holdt ungene på å drukne, uten å felle så mye som en tåre. Det finner jeg underlig. Jaja, tidevannet kom fort, og det var murt opp til en trapp på stranda, så vi måtte opp av vannet litt i tidligste laget. Men med bare 4 stykker i stand til å svømme, fant vi det litt usforsvarlig å ha 20 barn og 6 voksne plaskende rundt på dypt vann. Etter ei stund var det tid for vende nesa hjemover, og på vei hjem, så vi to hvite gutter på en bensinstasjon vi stoppa. Vi ble så paffe, og stirra så mye alle fire, at vi tok igjen for alt det vi selv er blitt stirret på siden vi kom hit, sikkert.
Æ har så lyst te å dains me dæ!
Åge, vår Åge! Jeg har nevnt at vi har ei jente fra Namsos i huset? Det blir litt Aleksandersen, for å si det sånn. Vi var og spiste hos Daniel igår, og det var så godt med kjøttgryte fra Texas og corn bread. Og jelly beans. Jepp, gårdagen var en god dag. Idag derimot, var vi litt giddaslause og lagde oss mac 'n cheese, posemat. Æsj, det var ikke akkurat sånn at vi gleder oss til runde 2, for å ha sagt det. Nå er det Kjersti sin tur til å være dårlig, vi har jo vært så joviale at vi har vært dårlige i magan på omgang, sånn at det ikke skal bli trøkk på toalettet, og nå er det altså Kjersti som måtte være siste mann ut. Hun har vel ledd litt av oss andre som har vært dårlige siden Dar, men den som ler sist, ler som kjent best. Haha, sier jeg, skjegget i postkassa der ja :)
Linn har nå overhørt årets samtale mellom to gutter på fotballbanen. De snakket en stund med henne om hvor hun var fra, og hva hun gjorde i Korogwe, og Linn svarte som best hun klarte. Da hun prøvde å forklare at hun kom fra Norge, ble det lettere forvirring. Norge, hva var nå det, liksom? Jo, Norge er et eget land, prøvde Linn å fortelle. Gutta nikket de, men litt på avstand hørte hun den ene forklare den andre: Jeg tror Norge er en region, sånn som Tanga er vår region. Og jeg tror Norge er en region i ITALIA...
Så der fikk vi den.
Linn har nå overhørt årets samtale mellom to gutter på fotballbanen. De snakket en stund med henne om hvor hun var fra, og hva hun gjorde i Korogwe, og Linn svarte som best hun klarte. Da hun prøvde å forklare at hun kom fra Norge, ble det lettere forvirring. Norge, hva var nå det, liksom? Jo, Norge er et eget land, prøvde Linn å fortelle. Gutta nikket de, men litt på avstand hørte hun den ene forklare den andre: Jeg tror Norge er en region, sånn som Tanga er vår region. Og jeg tror Norge er en region i ITALIA...
Så der fikk vi den.
4. Mars
Idag har jeg hatt en barnehagedag i tro friluftsbarnehagestil. Vi har starta prosjekt med å lage diverse barhytter, og jg har lært bort, tro det eller ei HALVSTIKK og firkantknute. Den skrev jeg ikke med stor skrift, for jeg husker ikke hva den heter, men den vi brukte for å lage stiger og sånt. Gjett om Trond hadde blitt stolt av meg hvis han hadde sett meg nå??? Og det var jo så moro, ungene var helt i hundre, og vi fletta hatter og vifter og vegger og tak. Kokostreet er jo et helt fantastisk tre, som vi virkelig burde ha i Norge. Det gjør barhytter til en lek. Jeg prøvde å forklare hvordan furu- og grantrærne i Norge var, men jeg tror ikke de forsto. Og dessverre er det ingenting i jungelen som ligner noe videre, så jeg la den ballen død.
Ja, ellers da? På hjemmefronten er det Jeff Dunham som gjelder. Kjersti har fått tilsendt litt slik og litt sånn på dvd fra brodern, among others a spark of insanity, og den siteres OFTE!
Ja, ellers da? På hjemmefronten er det Jeff Dunham som gjelder. Kjersti har fått tilsendt litt slik og litt sånn på dvd fra brodern, among others a spark of insanity, og den siteres OFTE!
Kjersti med ballen
Idag, søndag 2. Mars, kjeda Chast seg litt ekstra, så hun bestemte seg likegodt for å kaste volleyballen i søpla. Vi har ikke fortalt om søpla her på bruket heller, det var der vi oppdaget det forhistoriske kattedyret med røntgensynet. Søpla her tømmes i en diger silo som er bygd ned i bakken utafor soverommet til meg og bobleplast. Og fra et rør siver all kloakken ned i søpla, og gjør den uutholdelige stanken ytterligere interessant. Når morfar på hytta hadde sitti og stirra i veggen lenge nok, tok hun resolutt ballen og stakk ut. Ca. 30 sekunder senere, mer spak enn sprek, kom hun tilbake, etter å ha tappat bollen i søpla. Yuck!!!
Men etter en kort rådslagning, fattet lille møkk seg, og etter en snartur på badet kom hun med marsjgang lik Hitlers tilbake med langkosten i giv akt, klar til dyst. Hvis det skulle være noe tvil, så handler hele denne teksten om Kjersti, som både egenhendig og av oss andre, har fått mangt et kallenavn. For; som hun selv poengterer titt og ofte, kjært barn har mange navn :)
Når det kommer til det forhistoriske kattedyret med røntgensyn, så er dette et fenomen som oppsto i min fantasi ei natt jeg våkna av noe som rasla utafor vinduet. Liv redd ble jeg, for mitt på svarte natta, i en del av verden der det faktisk er reelt med både den ene og andre faren lurkende under senga, kan fantasien fort løpe løpsk (den kan faktisk produsere en hel del bensin til bålet). Så der lå jeg, musestille, med øynene vidåpne og turte nesten ikke puste. Og mens jeg hørte på knaske og grafse og tafse og slurpelydene ble det klart for meg hva det var jeg hørte utenfor. Det var et kattedyr, med hvalrosstenner og sånne plater på ryggen som brontosaurus hadde. (ja, det var den dinosauren som så immari skummel ut, men som i virkeligheten er den mest godlynte av dem alle. Han er bare plantespiser, han. Mener jeg i hvertfall, hvis ikke er det en HELT annen dinosaur jeg mener) Også har den vinger, lange og smale, akkurat som øynene. Dvs, øynene er runde, men pupillene er sånne klassiske skumle katteøyne, som blir smale som streker når den blir sint. Og ikke bare det, disse øynene her lyser rødt, og hvis den ser deg, og du får øyekontakt med den, så sender den røde laserstråler inn i dine øyne, rett inn i hjernen, også dør du!
Er det rart jeg knapt turte puste? Skuffelsen var enorm neste dag, når de andre i huset ikke viste samme frykten. Skjønte de ikke at røntgensynet ville DREPE, ikke bare meg, det ville også svi hull i nettingvinduet, sånn at den kunne hoppe inn, og spise de andre 3 også. Selvfølgelig ville den gjort det, hvis den visste at den hadde andre alternativer enn kloakkmarinert søppel. Nei, det var best å ikke sette griller i hodet på den.
Heldigvis fikk jeg litt anerkjennelse samme kveld, når strømmen gikk og jeg og Josephine (Kjersti) sto på rommet og skulle til og pusse tennene. Plutselig hørte vi noe rett utafor vinduet, og jeg var IKKE alene om å springe og hyle da, nei. Historien hadde tydeligvis (og heldigvis) gjort inntrykk.
Og samme natt var det klart for den store avsløringen. Lenge lå vi våkne begge to og bare lytta med våre årvåkne ører (kan man si det?) før vi i det hele tatt turte sjekke om den andre var våken.
«Kjersti?»
«Ja?»
«Hører du det der?»
«Jeg trodde det var deg. Jeg lurte på hvorfor i helvete du ikke skrudde på lyset når du skulle styre så mye midt i mørten.»
«Nei, det er DET.»
«Har du kikka?»
«Er du gæren? Den kommer til å drepe meg.»
«Hehe.»
«Nei, men seriøst, jeg tør ikke. Jeg vil ikke tråkke på gulvet uten sokker.»
«Nei, ikke jeg heller, skjønner deg jævla godt, jeg.»
Og sånn gikk hviskesamtalen fram og tilbake i gud vet hvor lenge, før vi slår oss til ro med at vi bare må prøve å sove videre. Men det går jo selvfølgelig ikke, dette er jo rene skrekkfilmen, og jeg må prøve meg ut. Like stille som ånden som går og så videre... Prøver å få et glimt ut, men lur som en rev har jeg vært, og teipa igjen gardinene før jeg la meg. Å rive teipen av veggen vil helt klart forhindre alle muligheter for et glimt av DET. Eventuelt vil jeg ha tiltrukket meg så mye oppmerksomhet at han står rett utafor klar med laserblikket når jeg trekker fra gardina. Jeg tør ikke engang tenke tanken.
Tja, det var vel ikke til å unngå, et lite vindpust, en stor lyd fra teipen, og herfra var de egentlig bare å handle raskt. Og herfra kommer vel egentlig delen der jeg ikke føler for å fylle ut noe særlig mer også. Det var vel godt at jeg allerede hadde skapt meg et så godt bilde på netthinna, for det var ikke mye samsvar, kan du si. Det er vel ikke noe fare for at jeg kommer til å ligge våken av frykt fra nå av, for å ha sagt det. Det måtte i så fall være frykt og sympati for magen til stakkaren.
Men etter en kort rådslagning, fattet lille møkk seg, og etter en snartur på badet kom hun med marsjgang lik Hitlers tilbake med langkosten i giv akt, klar til dyst. Hvis det skulle være noe tvil, så handler hele denne teksten om Kjersti, som både egenhendig og av oss andre, har fått mangt et kallenavn. For; som hun selv poengterer titt og ofte, kjært barn har mange navn :)
Når det kommer til det forhistoriske kattedyret med røntgensyn, så er dette et fenomen som oppsto i min fantasi ei natt jeg våkna av noe som rasla utafor vinduet. Liv redd ble jeg, for mitt på svarte natta, i en del av verden der det faktisk er reelt med både den ene og andre faren lurkende under senga, kan fantasien fort løpe løpsk (den kan faktisk produsere en hel del bensin til bålet). Så der lå jeg, musestille, med øynene vidåpne og turte nesten ikke puste. Og mens jeg hørte på knaske og grafse og tafse og slurpelydene ble det klart for meg hva det var jeg hørte utenfor. Det var et kattedyr, med hvalrosstenner og sånne plater på ryggen som brontosaurus hadde. (ja, det var den dinosauren som så immari skummel ut, men som i virkeligheten er den mest godlynte av dem alle. Han er bare plantespiser, han. Mener jeg i hvertfall, hvis ikke er det en HELT annen dinosaur jeg mener) Også har den vinger, lange og smale, akkurat som øynene. Dvs, øynene er runde, men pupillene er sånne klassiske skumle katteøyne, som blir smale som streker når den blir sint. Og ikke bare det, disse øynene her lyser rødt, og hvis den ser deg, og du får øyekontakt med den, så sender den røde laserstråler inn i dine øyne, rett inn i hjernen, også dør du!
Er det rart jeg knapt turte puste? Skuffelsen var enorm neste dag, når de andre i huset ikke viste samme frykten. Skjønte de ikke at røntgensynet ville DREPE, ikke bare meg, det ville også svi hull i nettingvinduet, sånn at den kunne hoppe inn, og spise de andre 3 også. Selvfølgelig ville den gjort det, hvis den visste at den hadde andre alternativer enn kloakkmarinert søppel. Nei, det var best å ikke sette griller i hodet på den.
Heldigvis fikk jeg litt anerkjennelse samme kveld, når strømmen gikk og jeg og Josephine (Kjersti) sto på rommet og skulle til og pusse tennene. Plutselig hørte vi noe rett utafor vinduet, og jeg var IKKE alene om å springe og hyle da, nei. Historien hadde tydeligvis (og heldigvis) gjort inntrykk.
Og samme natt var det klart for den store avsløringen. Lenge lå vi våkne begge to og bare lytta med våre årvåkne ører (kan man si det?) før vi i det hele tatt turte sjekke om den andre var våken.
«Kjersti?»
«Ja?»
«Hører du det der?»
«Jeg trodde det var deg. Jeg lurte på hvorfor i helvete du ikke skrudde på lyset når du skulle styre så mye midt i mørten.»
«Nei, det er DET.»
«Har du kikka?»
«Er du gæren? Den kommer til å drepe meg.»
«Hehe.»
«Nei, men seriøst, jeg tør ikke. Jeg vil ikke tråkke på gulvet uten sokker.»
«Nei, ikke jeg heller, skjønner deg jævla godt, jeg.»
Og sånn gikk hviskesamtalen fram og tilbake i gud vet hvor lenge, før vi slår oss til ro med at vi bare må prøve å sove videre. Men det går jo selvfølgelig ikke, dette er jo rene skrekkfilmen, og jeg må prøve meg ut. Like stille som ånden som går og så videre... Prøver å få et glimt ut, men lur som en rev har jeg vært, og teipa igjen gardinene før jeg la meg. Å rive teipen av veggen vil helt klart forhindre alle muligheter for et glimt av DET. Eventuelt vil jeg ha tiltrukket meg så mye oppmerksomhet at han står rett utafor klar med laserblikket når jeg trekker fra gardina. Jeg tør ikke engang tenke tanken.
Tja, det var vel ikke til å unngå, et lite vindpust, en stor lyd fra teipen, og herfra var de egentlig bare å handle raskt. Og herfra kommer vel egentlig delen der jeg ikke føler for å fylle ut noe særlig mer også. Det var vel godt at jeg allerede hadde skapt meg et så godt bilde på netthinna, for det var ikke mye samsvar, kan du si. Det er vel ikke noe fare for at jeg kommer til å ligge våken av frykt fra nå av, for å ha sagt det. Det måtte i så fall være frykt og sympati for magen til stakkaren.
Tic tac tic tac...
What you waiting, what you waiting, what you waiting, what you waiting, what you waiting for? Idag er siste dagen i vår første måned i afrika. Så idag er vel dagen for å oppsummere. Og hva passer vel da bedre enn at vi har tilbrakt hele dagen med å vente, african time på sitt beste, at 75% av gjengen er skikkelig dårlige i magen, og at jeg og Kjersti har tilsammen noe sånt som 175 myggestikk på føttene. Kjersti har fått det nye kallenavnet bobleplast, og hvis vi ikke får Malaria nå, da får vi det ikke. Huff. Vel vel, etter idag er det noe som sier oss at planleggingen her, den foregår noe sånt som at først gir vi beskjed til ungene og de dumme nordmennene om at vi skal ut på tur, slik at de er klare, og sitter og venter. SÅ kan vi begynne å planlegge. HAR vi buss? HVOR skal vi ta dem? HVEM skal være med? Så idag satt vi med ungene og ventet, fra klokka 8 til klokka 12. For en uvirksom dag.
Masaiiens hemmeligheter
Hva har masaiien under kjortelen sin? Svar: SHORTS!!!
Skuffende. Vi var på shoprite, og der sto det en i kassa og dro opp kjortelen sin, jeg tror til og med han bad kassadama holde stokken, for under hadde han en shorts med penger i lomma. Jeg som hadde trodd at de oppbevarte alle sine eiendeler mellom tærne eller i hudvalkene. Nå er de så tynne da, at det er vel ingen hudvalker å gjemme noe som helst i. Nok om det. Den andre hemmeligheten er deres unormalt lille blære. På bussturen hjem til Korogwe måtte vi stoppe sikkert 4 ganger, bare for at en stk masaii skulle få springe ut i buskene og gjøre fra seg.
Skuffende. Vi var på shoprite, og der sto det en i kassa og dro opp kjortelen sin, jeg tror til og med han bad kassadama holde stokken, for under hadde han en shorts med penger i lomma. Jeg som hadde trodd at de oppbevarte alle sine eiendeler mellom tærne eller i hudvalkene. Nå er de så tynne da, at det er vel ingen hudvalker å gjemme noe som helst i. Nok om det. Den andre hemmeligheten er deres unormalt lille blære. På bussturen hjem til Korogwe måtte vi stoppe sikkert 4 ganger, bare for at en stk masaii skulle få springe ut i buskene og gjøre fra seg.
Home sweet home
Den 27. Februar dro vi hjem til Korogwe, og nå var vi klare for å komme hjem til våre egne senger og varme netter, med alt det fører med seg. Hadde vi muligens dratt tidligere på dagen om vi hadde visst om den enorme heten som ventet oss på bussen? Tenker nok det ja. Men vi overlevde nå det og, bra svette i rumpa da vi reiste oss opp fra plastikksetene, og lei av å drikke vann på kokepunktet, men ellers ved godt mot. Og vi hadde tatt med oss kjøtt hjem. Biffstrimler og kjøttdeig. Yummy. Og ost, og nutella og yoghurt. Nei, nå skal det rett og slett bli en fryd med måltider her, tenkte vi. Fort skjønte vi at en del av denne maten må vi spise opp fortere enn fy, med de strømforholda som er her, men første måltid er allerede fortært, og det var ikke noe man sier nei takk det altså. Oh no, vi imponerer oss selv. Eller har vi vel ikke gjort stort, jeg har lahget et lite swahili-kurs for mzungoer og hengt opp på veggen, stekt opp resten av kjøttet og ellers rydda og vaska i huset. Jakta på kryp. Men fra morran av, det er jo faktisk verdt å nevne, var vi på lærerskolen og holdt foredrag for dem og den norske barnehagehverdagen, og viste de stasjonsopplegget vi har brukt som tverrfaglig opplegg, og de var veldig imponerte. Da ble vi glad. En liten nedtur at vi var tomme for smør når vi kom hjem, vi som hadde gledet oss sånn til hvitløksbrød, men ostesmørbrød var faktisk ikke å forakte det heller. Men imorra blir det å gå til byen for å kjøpe nye forsyninger av insektspray, smør, melk (som vi til stor forundring har funnet ut er ganske god) egg, poteter og tomater. De har sikkert savna oss på Mr. Discount. Nå skal det spises godt i casa Norwege i noen dager. Og kanskje en kald cola til middagen. Joho, for et liv. Nå trives jeg så godt her, det var så trivelig å komme tilbake til ungene, jeg har bare sitti med Rehema på fanget hele ettermiddagen, du og du, at den ungen ikke har noen foreldre er helt sjukt. Jeg har lyst til å ta henne med hjem som blindpassasjer.
Dar es Salaam
Lørdag 23. Februar dro vi til Dar es Salaam, lykkelig uvitende om denne syndens by. Klokka halv sju på morrakvisten var vi plassert på rett buss, bra trøtte i trynet, men lykkelige over å være på vei. Og dette var dagen da vi så en afrikansk soloppgang for første gang. Og det var en opplevelse verdt å gjenta. Utrolig flott å se på. Folk lo litt smått av oss, sånne små opplevelser syns norrbaggarna er utrolige. Men forundringen ble større når vi så en sjimpanse. Den bare satt i veikanten, som om det var den mest dagligdagse ting i verden. Kanskje det var den mest dagligdagse ting i verden for den. Hehe. Så kom vi nå endelig fram, turen gikk overraskende fort, men nå ble det verre, For hvor var vi egentlig, og hvor skulle vi? To fra bandet vi hadde vært på forrige helg (som apropos heter Akudo Impact) skulle komme og møte oss, og vise oss et dugandes hotell, men hvor var de? Og hvor var nærmeste do? Spørsmålene var mange, og det var VELDIG få engelsktalende å spørre om hjelp. Vi fant fort ut at her var det bare å sette seg ned i en kafe og vente på bedre tider. Og de kom, gudskjelov rett etter vi hadde spist chips. Og vi kjørte rundt, fra hotell til hotell, mzungoene (de hvite) hadde bare ett krav, og det var badebasseng. Nå viste det seg at dette skulle bli vanskeligere enn som så å innfri, men vi fant det til slutt. The blue pearl! Her levde vi rett og slett herrens glade 4 dager. Til å ha levd spartansk i 3 uker var stabil strøm og vann i springen luksus. Aircondition på rommet, kjøkken, tv og basseng på taket var heaven.
Men hvor ble de egentlig av, disse dagene som gikk så fort. Den første dagen gikk vel med til å lete etter hotell, handle mat, og dra på konsert. Vi tenkte vel i vårt stille sinn at hey, vi kjenner bandet, kanskje vi kommer gratis inn, men tok nå med penger for sikkerhets skyld. Det var jo selvfølgelig HEEEELT overflødig, mzunguene var VIP, og ble eskortert inn hovedinngangen AV bandet. DA følte vi oss høye i hatten.
Søndagen gikk med til å ligge i klorbleking i bassenget på taket. Dessverre virket det ikke helt, da samtlige var alt mellom lys rosa og mørke rød da kvelden kom. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne stekt en fem retters på ryggen min da. Kvelden kom, og vi var klare for nok en konsert. Denne gangen var vi litt etter skjema, så konserten hadde allerede starta når vi ankom. Nå, tenkte vi, nå må vi ihvertfall betale, men sendte nå en melding til keyboard-mannen for å si at vi var der. Og mens vi sto i kø, hvem var det som kom ut for å hente mzungu-groupiene sine? Jada, det var keyboard-mannen det vettu. Han hadde bare gått fra konserten sin han, for å la oss slippe køen og spare penga og i det hele tatt. Det er øyeblikk som dette som bare kan vare og vare, for sjelden har vi vel følt oss så kule og viktige.
På mandagen var vi på besøk i St. Marys barneskole, barnehage og barnehjem, og mer interessant var det vel ikke og si om det. På vei opp til bassenget igjen, traff vi Jesse fra airforcen, som var i Tanzania i anledning Bush-besøket. Amerikanerne har søren meg prestert å sende 2000 menn til 3 forskjellige land i Afrika, altså 6000 tilsammen, alt militært utstyr, alle maskiner, biler, alt som skulle brukes, ene og alene fordi Bush ville ta seg en tur ut i distriktet. Det syns jeg er sykt. Og alle disse 2000 i Tanzania, bodde på fancy hoteller, de beste i Tanzania, de kunne gå hvorhen de ønsket, spise hva enn de ville, og sette det på USAs regning. Jeg ble fysisk dårlig av å høre om alt dette sløseriet.
Siste dagen dro vi på Coco beach med bandet, og nå måtte vi vel bare innfinne oss med det faktum at å tilbringe 4 dager i løpet av ei uke sammen med akudo impact, det kvalifiserer som blodfan. Vi angra selvfølgelig på at vi ikke hadde dratt på stranda før, her var det kjempestas. Vi sprang fram og tilbake på stranda og lo hysterisk mens vi flyktet fra bølgene. De innfødte lo av oss, men vi lo av dem òg, så det var greit. Voksne mennesker som plasker rundt i knalloransje redningsvester, det var et syn. Bølgene ble større og større, og hvor morsomt det enn var, så tok det faktisk litt på med så mye saltvann i øre, nese, hals, og ikke minst øye. Tilslutt måtte vi bare kapitulere og gå opp igjen. Vel oppe fikk vi servert det som skulle vise seg å være starten på et laaaaangt og nært bekjentskap med toaletten aka. dårlig stekt kylling.
Men det skulle slett ikke være det verste med denne kvelden, som starta så veldig bra. Mens vi var ute og bada, kom vokalistene i et annet band, som tydeligvis var venner med vårt band. Disse drakk rimelig tett mens vi spiste og jagde bølger, uten at vi tenkte noe mer over dette. Ikke før vi skulle dra, og Charles og George, som de het, kom kjørende opp på sida av bilen vår på motorsykkel, begge uten hjelm, i t-skjorte og med tynne bukser. Vi prøvde å forklare at vi syns dette var uforsvarlig, men skjønte fort at vi snakket til døve ører. Med en noe vond klump i magen dro vi hjemover, og bare noen kilometer avgårde skjedde det som selvfølgelig ikke skal skje. I det vi skal svinge inn på en bensinstasjon, høres og føles det som om venstre bakdekk av bilen vår faller av og ruller bortover veien. Når vi får summa oss, ser vi selvfølgelig at det ikke er dekket, men motorsykkelen som sklir bortover asfalten, og skjønner at den har kommet i alt for stor fart bak oss, ikke greid å bremse, og krasjet inn i oss bakfra når vi svingte inn på bensinstasjonen. Den først reaksjonen vår er vel sjokket over at begge to reiser seg opp igjen, børster av klærne og får motorsykkelen ut av veien før det kommer for mye trafikk. Den neste er vår egen dumskap, hvordan ingen av oss nektet dem å kjøre, hvordan vi fant oss i å ta følge med dem og hvor mange andre av alle de vi møter i trafikken er egentlig veldig berusede? Den tredje er ambulansepersonell og politi som står på bensinstasjonen, men som på ingen måte griper inn. I ettertid får vi vite at noen har vært borte og vifta med litt penger til politiet ganske umiddelbart etter ulykka, slik at de skal holde seg unna. Når så sjåføren av motorsykkelen, den mest berusede, med en blodig underarm, starter motoren og bare forlater åstedet, da renner begeret over for 4 nordmenn, som ringer taxi, og er helt ferdige med å være groupier.
(fotnote til muttern og fattern, og evt andre litt eldre som måtte lese bloggen min.
Aka. er forkortelse for also known as)
Men hvor ble de egentlig av, disse dagene som gikk så fort. Den første dagen gikk vel med til å lete etter hotell, handle mat, og dra på konsert. Vi tenkte vel i vårt stille sinn at hey, vi kjenner bandet, kanskje vi kommer gratis inn, men tok nå med penger for sikkerhets skyld. Det var jo selvfølgelig HEEEELT overflødig, mzunguene var VIP, og ble eskortert inn hovedinngangen AV bandet. DA følte vi oss høye i hatten.
Søndagen gikk med til å ligge i klorbleking i bassenget på taket. Dessverre virket det ikke helt, da samtlige var alt mellom lys rosa og mørke rød da kvelden kom. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne stekt en fem retters på ryggen min da. Kvelden kom, og vi var klare for nok en konsert. Denne gangen var vi litt etter skjema, så konserten hadde allerede starta når vi ankom. Nå, tenkte vi, nå må vi ihvertfall betale, men sendte nå en melding til keyboard-mannen for å si at vi var der. Og mens vi sto i kø, hvem var det som kom ut for å hente mzungu-groupiene sine? Jada, det var keyboard-mannen det vettu. Han hadde bare gått fra konserten sin han, for å la oss slippe køen og spare penga og i det hele tatt. Det er øyeblikk som dette som bare kan vare og vare, for sjelden har vi vel følt oss så kule og viktige.
På mandagen var vi på besøk i St. Marys barneskole, barnehage og barnehjem, og mer interessant var det vel ikke og si om det. På vei opp til bassenget igjen, traff vi Jesse fra airforcen, som var i Tanzania i anledning Bush-besøket. Amerikanerne har søren meg prestert å sende 2000 menn til 3 forskjellige land i Afrika, altså 6000 tilsammen, alt militært utstyr, alle maskiner, biler, alt som skulle brukes, ene og alene fordi Bush ville ta seg en tur ut i distriktet. Det syns jeg er sykt. Og alle disse 2000 i Tanzania, bodde på fancy hoteller, de beste i Tanzania, de kunne gå hvorhen de ønsket, spise hva enn de ville, og sette det på USAs regning. Jeg ble fysisk dårlig av å høre om alt dette sløseriet.
Siste dagen dro vi på Coco beach med bandet, og nå måtte vi vel bare innfinne oss med det faktum at å tilbringe 4 dager i løpet av ei uke sammen med akudo impact, det kvalifiserer som blodfan. Vi angra selvfølgelig på at vi ikke hadde dratt på stranda før, her var det kjempestas. Vi sprang fram og tilbake på stranda og lo hysterisk mens vi flyktet fra bølgene. De innfødte lo av oss, men vi lo av dem òg, så det var greit. Voksne mennesker som plasker rundt i knalloransje redningsvester, det var et syn. Bølgene ble større og større, og hvor morsomt det enn var, så tok det faktisk litt på med så mye saltvann i øre, nese, hals, og ikke minst øye. Tilslutt måtte vi bare kapitulere og gå opp igjen. Vel oppe fikk vi servert det som skulle vise seg å være starten på et laaaaangt og nært bekjentskap med toaletten aka. dårlig stekt kylling.
Men det skulle slett ikke være det verste med denne kvelden, som starta så veldig bra. Mens vi var ute og bada, kom vokalistene i et annet band, som tydeligvis var venner med vårt band. Disse drakk rimelig tett mens vi spiste og jagde bølger, uten at vi tenkte noe mer over dette. Ikke før vi skulle dra, og Charles og George, som de het, kom kjørende opp på sida av bilen vår på motorsykkel, begge uten hjelm, i t-skjorte og med tynne bukser. Vi prøvde å forklare at vi syns dette var uforsvarlig, men skjønte fort at vi snakket til døve ører. Med en noe vond klump i magen dro vi hjemover, og bare noen kilometer avgårde skjedde det som selvfølgelig ikke skal skje. I det vi skal svinge inn på en bensinstasjon, høres og føles det som om venstre bakdekk av bilen vår faller av og ruller bortover veien. Når vi får summa oss, ser vi selvfølgelig at det ikke er dekket, men motorsykkelen som sklir bortover asfalten, og skjønner at den har kommet i alt for stor fart bak oss, ikke greid å bremse, og krasjet inn i oss bakfra når vi svingte inn på bensinstasjonen. Den først reaksjonen vår er vel sjokket over at begge to reiser seg opp igjen, børster av klærne og får motorsykkelen ut av veien før det kommer for mye trafikk. Den neste er vår egen dumskap, hvordan ingen av oss nektet dem å kjøre, hvordan vi fant oss i å ta følge med dem og hvor mange andre av alle de vi møter i trafikken er egentlig veldig berusede? Den tredje er ambulansepersonell og politi som står på bensinstasjonen, men som på ingen måte griper inn. I ettertid får vi vite at noen har vært borte og vifta med litt penger til politiet ganske umiddelbart etter ulykka, slik at de skal holde seg unna. Når så sjåføren av motorsykkelen, den mest berusede, med en blodig underarm, starter motoren og bare forlater åstedet, da renner begeret over for 4 nordmenn, som ringer taxi, og er helt ferdige med å være groupier.
(fotnote til muttern og fattern, og evt andre litt eldre som måtte lese bloggen min.
Aka. er forkortelse for also known as)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
